Møtet med hjelpeapparatet etter tsunamien – behov og tilfredshet

Etter tsunamien i Sørøst-Asia i 2004, ble det satt i gang flere forskningsprosjekter ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, med bakgrunn i denne. En av studiene så på hvordan de hjemvendte berørte opplevde møtet med det norske hjelpeapparatet. 10 måneder etter katastrofen ble 82 foreldre, som til sammen hadde vært på ferie med 137 barn i alderen 6-18 år, spurt om hva slags hjelp de hadde mottatt og om de var fornøyd med denne hjelpen (Jensen, Dyb, Hafstad, Nygaard og Lindgaard, 2008). 

De viktigste funnene fra denne intervjustudien, viser at de fleste foreldrene satte stor pris på å bli oppsøkt av hjelpeapparatet. Både de som hadde behov for hjelp og de som selv mente de ikke hadde det, oppgav at det betød mye for dem at de ble kontaktet av noen, og at de fikk vite at de hadde muligheten til å motta hjelp. De foreldrene som ikke opplevde at hjelpeapparatet oppsøkte dem på eget initiativ, uttrykte misnøye med det.