Mange barn vegrer seg for å fortelle om seksuelle overgrep. En rekke studier de siste 20 årene har vist at barn ofte ikke forteller om at de utsettes for seksuelle overgrep mens overgrepene pågår. Til tross for at det nå snakkes mer om at barn kan utsettes for seksuelle overgrep enn for 20 år siden, ser det ikke ut til å ha nevneverdig effekt på barns rapportering om sitt misbruk.
Omfang - barns rapportering
Det finnes nesten ingen norske studier som belyser spørsmålet om hvor vanlig det er at barn beretter om misbruk mens det pågår. I en norsk studie (Tambs, 1994), fortalte 35 % av de som var utsatt for alvorlige seksuelle overgrep som innebefattet berøring av kjønnsdeler at de hadde fortalt det til noen. Ca. halvparten av disse fortalte det til en annen voksen eller til en forelder. De fleste studier om rapportering er gjort i U.S.A. ved å spørre voksne kvinner og menn om deres erfaringer som barn. En oppsummering av de største studiene samsvarer godt med den norske studien og viser at kun litt over 1/3 av kvinnene og mennene som har vært misbrukt seksuelt fortalte det til noen mens misbrukte skjedde (London et al., 2005). Det vil si at langt de fleste valgte å holde overgrepene skjult. I en nasjonal survey studie gjennomført i USA svarte for eksempel 28% av de seksuelt misbrukte kvinnene at de ikke hadde fortalt noen om overgrepene før de hadde blitt spurt i forskningsintervjuet (Smith et al., 2000).
Selv for de som forteller om overgrepene er det mange som venter lenge før de betror seg til noen (Roesler & Wind, 1994). Undersøkelser rapporterer om at gjennomsnittstiden det kan ta før det rapporteres om seksuelle overgrep er mellom 3 til 18 år (Lamb & Edgar-Smith, 1994). Det kan også se ut som om det er vanskeligere for menn å berette om seksuelt misbruk enn kvinner (Finkelhor et al., 1990).
Selv der hvor misbruket er kjent, for eksempel fordi overgriper har videofilmet overgrepene sine, har barn en tendens til å underrapportere hva som har hendt med dem (Orbach & Lamb, 1999; Sjoeberg & Lindblad, 2002).
Overgrep innen familien
Det kan se ut som om det er vanskeligere for barn å fortelle om pågående seksuelle overgrep hvis overgrepene utføres av en som er i barnets nære familie, enn hvis overgriperen er en fremmed (Hanson et al., 1999; Smith et al., 2000; Ussher & Dewberry, 1995). Barnets avhengighet til voksne og lojalitet til foreldre gjør det rimlig å tenke at det å fortelle om overgrep begått av en foreldrefigur er ekstra vanskelig. Det finnes imidlertid også studier som har konkludert med at relasjonen mellom barnet og overgriper ikke har hatt noen innvirkning på om historien fortelles eller ikke (Arata, 1998; Lamb & Edgar-Smith, 1994).
Aldersforskjeller
Det er ikke noen klare aldersforskjeller med hensyn til om barn forteller om overgrep eller ikke. Noen studier har vist at yngre barn forteller oftere enn eldre barn (Smith et al., 2000), mens andre studier har ikke kunne påvise denne forskjellen (Arata, 1998). Et interessant funn er at ungdommer har en tendens til å fortelle oftere til en venn eller venninne enn til en i familien (Everill & Waller, 1995; Kellogg & Huston, 1995). Yngre barn forteller imidlertid oftere til en forelder (Lamb & Edgar-Smith, 1994; Roesler & Wind, 1994). Det kan bety at sannsynligheten for at et barn forteller om overgrep varierer med alder og med tilgjengeligheten av en fortrolig person (London et al., 2005)).
Fysiske skader
Fordi seksuelt misbruk sjelden resulterer i fysiske skader og det ikke finnes noen entydige symptomer på seksuelle overgrep er det helt avgjørende at et barn kan berette om overgrep for å få misbruket til å stoppe. Det er derfor viktig å få mere kunnskap om hvordan barn kan hjelpes til å fortelle sin historie på en sannferdig måte.
Faktorer av betydning for at barnet skal fortelle
To norske studier hvor barn og ungdom ble spurt om hvorfor det var vanskelig for dem å fortelle om pågående seksuelle overgrep viser hvor viktig det kan være at voksne tilrettelegger for at barn kan fortelle om overgrep (Jensen et al., 2005; Søftestad, 2006).
I studien til Jensen et al. kom det frem at barna synes det var lettere å fortelle om overgrep dersom de oppfattet at de:
- hadde en anledning til å fortelle
- at det hadde en hensikt å fortelle
- at det i samtalen var skapt en forbindelse til temaet overgrep.
Barna opplevde at det var vanskelig å finne anledninger til å fortelle om noe de opplevde som privat, skamfullt og truende. Slike situasjoner krevde god tid og fortrolighet.
Barnet måtte også være sikker på å bli trodd og at deres motiver for å fortelle ikke ville bli mistenkeliggjort. De var opptatt av om noen andre ville lide som resultat av avsløringen. Her var de spesielt opptatt av om mor ville rammes, men også av hva som ville skje med overgriper, spesielt hvis denne var far.
Barna formidlet også hvor vanskelig det var for dem å tematisere et så kulturelt tabuisert fenomen som det ikke er etablerte samtalevaner om. Betroelser var derfor lettere å få til hvis det var skapt en tematisk forbindelse til overgrep. For eksempel hvis barnet og den voksne så på et TV program om seksuelle overgrep var det lettere for barnet å ta initiativ til en betroelse om hva de selv opplevde.
Lignende funn er fremkommet i Søftestads studie av ungdommer utsatt for overgrep som barn. Her fremkommer det at de ikke fortalte noen om overgrepene delvis fordi de var så små at de ikke forsto at det som skjedde var galt, delvis fordi de var redd for konsekvensene av å fortelle. Spesielt var de redd for hva overgriper ville komme til å gjøre. De var også opptatt av at fortellingen kunne føre til at andre i familien ble lei seg eller at familien ble splittet. Og de fryktet den ”offentlige” oppmerksomheten avdekking ville vekke.
Disse resultatene peker på at avdekking av seksuelle overgrep er en dialogisk prosess som er personlig, privat, og dypt forankret i vår kulturelle forståelse av seksualitet og overgrep. Det er mye som tyder på at de voksne må tilrettelegge for at barn kan fortelle om overgrep. Dette kan gjøres ved å skape situasjoner som er trygge, og hvor fortrolige samtaler fortløpende kan finne sted. De er viktig at den voksne formidler at han eller hun tåler å høre om barnets erfaringer. Det kan ofte være nødvendig at den voksne tematiserer seksuelle overgrep som noe som skjer i familier og samfunnet forøvrig. Samtidig må den voksne være varsom med å snakke med barnet på en ledende og påtrengende måte som i verste fall kan få barnet til å si noe som ikke er sant.
Referanser
Arata, C. M. (1998). To tell or not to tell: Current functioning of child sexual abuse survivors who disclosed their vicimization. Child Maltreatment, 3, 63-71.
Everill, J., & Waller, G. (1995). Disclosure of sexual abuse and psychological adjustment in female undergraduates. Child Abuse & Neglect, (19), 93-100.
Finkelhor, D., Hotaling, G., Lewis, I., & Smith, C. (1990). Sexual abuse in a national survey of adult men and women: Prevalence, characteristics, and risk factors. Child Abuse & Neglect, 14, 19-28.
Hanson, R. F., Resnick, H. S., Saunders, B. E., Kilpatrick, D. G., & Best, C. (1999). Factors related to the reporting of childhood rape. Child Abuse & Neglect, 23, 559-569.
Jensen, T. K., Gulbrandsen, W., Mossige, S., Reichelt, S., & Tjersland, O. A. (2005). Reporting possible sexual abuse: A qualitative study on children's perspectives and the context for disclosure. Child Abuse & Neglect, 29(12), 1395-1413.
Kellogg, N. D., & Huston, R. L. (1995). Unvanted sexual experiences in adolescence: Patterns of disclosure. Clinical Pediatrics, 34, 306-312.
Lamb, S., & Edgar-Smith, S. (1994). Aspects of disclosure: Mediators of outcome of childhood sexual abuse. Journal of Interpersonal Violence, 9, 307-326.
London, K., Bruck, M., Ceci, S. J., & Shuman, D. W. (2005). Disclosure of child sexual abuse: What does the research tell us about the ways that children tell? Psychology, public policy, and law, 11(1), 194.
Orbach, Y., & Lamb, M. (1999). Assessing the accuracy of a child's account of sexual abuse: A case study. Child Abuse & Neglect., 23, 91-98.
Roesler, T. A., & Wind, T. W. (1994). Telling the secret - adult women describe their disclosures of incest. Journal of Interpersonal Violence, 9(3), 327-338.
Sjoeberg, R. L., & Lindblad, F. (2002). Limited disclosure of sexual abuse in children whose experiences were documented by videotape. American Journal of Psychiatry, 159(2), 312-314.
Smith, D. W., Letourneau, E. J., Saunders, B. E., Kilpatrick, D. G., Resnick, H. S., & Best, C. L. (2000). Delay in disclosure of childhood rape: Results from a national survey. Child Abuse & Neglect, 24(2), 273-287.
Søftestad, S. (2006). "Det som ikke finns"- når seksuelle overgrep mot barn blir kjent.
Tambs, K. (1994). Undersøkelse av seksuelle overgrep mot barn. Oslo: Statens institutt for folkehelse.
Ussher, J. M., & Dewberry, C. (1995). The nature and long-term effects of childhood sexual abuse: A survey of women survivors in britain. British Journal of Clinical Psychology, 34, 177-192.