Tradisjonen er førkristen og førislamsk, men både kristne, katolikker og muslimer i enkelte land praktiserer kjønnslemlestelse. Da gis tradisjonen gjerne en begrunnelse i religionen slik at de praktiserende tror det er et reelt religiøst påbud. Flere imamer, blant andre leder for Islamsk råd i Norge (IRN), Imam Senaid Kobilica, har imidlertid gått offentlig ut mot kjønnslemlestelse og påstår at det ikke er noe som helst grunnlag i religionen.
Noen grunner som oppgis er:
- Hvis ikke klitoris eller skamleppene skjæres vekk vil de fortsette å vokse
- Alle kvinner ser slik ut og det er nødvendig for at det skal være pent og normalt nedentil
- Kjønnslemlestelse innvier jenta til voksen kvinne
- Kjønnslemlestelse beskytter mot promiskuitet og seksuelle lyster
- Kjønnslemlestelse beskytter mot voldtekt og graviditet
- Kjønnslemlestelse må til for at kvinnen er jomfru ved inngåelse av ekteskapet
- Kjønnslemlestelse må til for å bli gift, og menn vil bare gifte seg med kvinner som har gjennomgått inngrepet
- Kjønnslemlestelse fremmer fruktbarheten og en kvinne som ikke er omskåret kan ikke bli gravid
- Klitoris er et farlig eller urent organ og barnet kan dø under fødselen hvis det berører klitoris
Hvorfor fortsetter praksisen i eksil?
Kjønnslemlestelse er en rotfestet kulturell tradisjon i de fleste folkegruppene som praktiserer den. At praksisen fortsettes i eksil kan ha flere forklaringer.
Tradisjoner er forbundet med kulturelt forankrede oppfatninger, holdninger og verdier som tar tid å endre. Emigrasjon i seg selv medfører ikke endring ”over natta”.
Videre kan kjønnslemlestelse i visse tilfeller fungere som en markør for identitet – en måte å markere fellesskap med dem man opplever tilhørighet til, til forskjell fra dem man opplever som ”de andre”. Det kan f eks være en forutsetning for giftemål. Behovet for å markere tilhørighet kan forsterkes ved at familien har planer eller ønsker om å flytte tilbake til hjemlandet.
Mange erfarer et betydelig sosialt press fra andre fra samme land eller folkegruppe for å la seg omskjære. Jenta kan oppleve det fra jevnaldrende, og foreldrene kan ha påtrykk fra familie, slekt og nærmiljø. Også familie, slekt eller andre i hjemlandet kan være viktige referanser og ha betydelig autoritet til tross for store avstander. Det er kjent at barn i noen tilfeller selv har tatt initiativet til inngrepet for å slippe press. Ved enkelte anledninger har lemlesting også foregått mot foreldrenes vilje, f eks ved at besteforeldre eller slektninger har fått inngrepet utført i forbindelse med ferieopphold i hjemlandet.
Argumentene for kjønnslemlestelse kan også forsterkes i eksil. Et eksempel på dette er den beskyttende effekten inngrepet hevdes å ha mot promiskuitet og seksuelle lyster. I en svensk studie (Ahlberg et al 2004) av somalere i eksil uttrykte mange frykt for å oppdra ikke-kjønnslemlestede døtre i et samfunn preget av en liberal seksualmoral.
Referanser
Ahlberg BM et al (2004). “It’s only a tradition”: Making sense of eradication interventions and the persistence of female “circumcision” within a Swedish context. Critical Social Policy. Sage publications
Vol 24(1); 50-78