Det første krisesenteret åpnet i Oslo i 1978 på initiativ av kvinner som var aktive i den nye kvinnebevegelsen. Krisesentrene var ideelle kvinnepolitiske organisasjoner som så menns vold mot kvinner som en ekstrem form for kvinneundertrykking. I plattformen proklamerte Krisesenterbevegelsen at krisesentrene skulle være virksomheter uten tilknytning til politiske partier, bestemte organisasjoner eller trossamfunn. I tillegg til å dokumentere omfanget av menns vold mot kvinner gjennom drift av krisesentrene, ville Krisesenterbevegelsen påvirke samfunnet til å endre holdninger mot kvinnemishandling.
I løpet av 8 år etablerte krisesentergrupper 46 krisesentre og 11 krisetelefoner som ble drevet av frivillige. På det meste var det 52 krisesentre fordelt med fra 1 til 8 tilbud per fylke. Høsten 2011 finnes det 48 krisesentre.
Sentrenes budsjetter, størrelse, bemanning, intern organisering og eierskap varierer, se Jonassen, W.
, Sogn, H.
, Olsvik, V. M.
, & Hjemdal, O. K. (2008).
Kunnskap – kvalitet – kapasitet. En nasjonal utredning om krisesentrenes kompetanse.
De første årene krisesentrene var i drift besto bemanningen av en dagarbeider eller daglig leder og en krisesentergruppe, som tok vakter ved sentrene. De daglige lederne/dagarbeiderne fikk lønn for arbeidet, mens vaktene, som var medlem i krisesentergruppene, fikk ulik grad av økonomisk kompensasjon for innsatsen, fra dekning av reiseutgifter til vanlig timelønn.
Etter hvert fikk stadig flere vakter lønn for arbeidet, og stadig flere fikk ansettelse, slik at krisesentrene mer og mer begynte å ligne vanlige arbeidsplasser. I dag er den kvinnepolitiske aktiviteten nedtonet og graden av aktivitet varierer fra senter til senter.
En studie om arbeidsmiljøet på krisesentrene viser at engasjementet i krisesentergruppene (de «frivillige» vaktene) har skapt store konflikter på en del sentre, se Laugerud, S. (2009).
Smertefulle endringsprosesser. En undersøkelse av arbeidsmiljøet ved utvalgte krisesentre.