Medisinsk undersøkelse - seksuelle overgrep 

Har barnet plager eller symptomer på at noe er galt, skal barnet selvsagt undersøkes på lik linje med barn som har andre plager. Er foreldre eller pårørende engstelige, kan det også være fomålstjenlig med en medisinsk avklaring på et tidlig tidspunkt.

sporsikring
Er det opplysninger om sædavgang eller blødninger eller om at det har vært utøvd vold i forbindelse med et overgrep, er rask sporsikring og akutt behandling aktuelt. Sporsikring er særlig aktuelt innenfor de første to-tre dagene etter et overgrep. Eventuelle skader gror ofte raskt og uten å etterlate spor (Heppenstall-Heger et al., 2003; McCann & Voris, 1993; McCann, Voris, & Simon, 1992), og sædceller har begrenset levetid i kroppens hulrom (Finkel & Giardino, 2002). Ved behov for akutt behandling, eller hvis transporten til nærmeste barneavdeling eller voldtektsmottak er svært lang, problematisk eller tidkrevende med fare for at eventuelle spor eller ”bevis” forspilles, vil primærhelsetjenesten selv sørge for å gi medisinsk behandling, og å sikre eventuelle spor. Barnet vil da vanligvis henvises til kompletterende undersøkelser ved en barneavdeling eller et voldtektsmottak etterpå.

Utredning ved mistanke om seksuelle overgrep mot barn krever samarbeid mellom ulike etater. Politi, barnevern og helsevesen har sentrale roller. Når det gjelder medisinske funn, er den normale variasjonen er stor og tolkningen vanskelig (Myhre, Borgen, & Ormstad, 2006). Arbeidet bør overlates til en lege som har erfaring fra saksfeltet. Den medisinske undersøkelsen av barn som man mistenker har vært utsatt for seksuelle overgrep, utføres i de fleste land av barneleger eller rettsmedisinere, eventuelt samarbeider disse om undersøkelsen.

Barnet og de pårørende forberedes godt på forhånd mht hva som skal skje og hva man kan forvente av undersøkelsen med tanke på hva den kan avklare. Undersøkelsen foregår mest mulig på barnets premisser og det finnes det ingen hjemmel for å undersøke barnet med tvang dersom barnet ikke selv vil la seg undersøke. En påtvunget undersøkelse kan i seg selv representere et overgrep og i noen situasjoner må taktiske hensyn, for eksempel med tanke på etterforskning, vike for hensynet til barnet. I de fleste tilfellene blir barnet undersøkt på en vanlig undersøkelsesbenk eller i fanget til én av foreldrene – det dreier seg altså ikke om en ordinær gynekologisk undersøkelse. Barnet utsettes vanligvis ikke for smertefulle prosedyrer.

Den kroppslige medisinske undersøkelsen har flere formål (Seksuelle overgrep mot barn. En veileder for hjelpeapparatet., 2003).

Først og fremst er det viktig å diagnostisere en eventuell behandlingskrevende tilstand og forebygge og eventuelt avbryte graviditet. I enkeltstående tilfeller kan man se mindre skader (for eksempel rifter eller sår) som må behandles. Som oftest vil eventuelle fysiske skader likevel være overfladiske og ikke kreve spesiell medisinsk behandling eller oppfølging. Av og til er det en risiko for at barnet har blitt smittet med en kjønnssykdom eller en annen alvorlig sykdom som for eksempel HIV eller hepatitt (leverbetennelse). Forebyggende behandling må i så fall vurderes og det er viktig med avklaring og oppfølging. En eventuell graviditet, som ikke ønskes avbrutt, krever tett oppfølging.

Å forsikre barnet og de pårørende om at kroppen er frisk, og at eventuelle fysiske skader i forbindelse med overgrepet ikke vil ha betydning verken for helsen generelt, seinere seksualliv eller for reproduktiv helse, er viktig for å kunne bearbeide det som har skjedd. Særlig yngre barn kan ha fantasifulle forestillinger om hva som kan ha skjedd med kroppen deres ved et overgrep eller i en overgrepslignende situasjon. Likevel kan også større barn, ungdom og voksne pårørende ha urealistiske oppfatninger om skader som det er viktig å drøfte med dem. I en del tilfeller må en også regne med at det virkelige omfanget av overgrepene aldri blir kjent, og at overgrepene kan ha vært av grovere karakter og/eller av et større omfang enn det som har kommet fram i avhør eller utredninger. En grundig medisinsk undersøkelse som konkluderer med at ”alt nedentil er normalt”, vil da være en lettelse.

Den medisinske undersøkelsen kan videre rydde unødig bekymring av veien. Eksempler på dette er at noen på helsestasjonen eller noen i barnehagen har observert at ei av jentene er ”uvanlig åpen” nedentil, eller at en lege eller en annen helsearbeider har uttalt at hele eller deler av jomfruhinna mangler. Slike avvikende observasjoner kan i sin tur lede til mistanke om overgrep. Erfaringsmessig vil dette ofte dreie seg om feiltolkninger eller varianter av det normale og en kyndig lege vil vanligvis konkludere med normale funn. En medisinsk undersøkelse utført av en barnelege med erfaring kan derfor avverge unødig oppstyr og ubegrunnet bekymring.

Den medisinske undersøkelsen har juridisk betydning ved at man kan sikre materiale til videre analyser og påvise kroppslige funn som objektivt kan tyde på at overgrep har skjedd. Undersøkelsen vil som oftest bare kunne indikere men vanligvis ikke kunne bidra med funn som sikkert kan knyttes til overgrep. På den andre siden er det viktig å være klar over at manglende positive funn (altså normalfunn eller såkalte uspesifikke funn) ikke på noen måte utelukker at overgrep har skjedd. Avgjørende bevismateriale som sædrester, spytt, hår eller annet biologisk materiale fra en mulig overgriper eller materiale fra et åsted, kan sikres ved en medisinsk undersøkelse for seinere rettsmedisinske analyser. Påvisning av enkelte bakterier eller virus vil også styrke mistanken om overgrep.

Seksuelle overgrep – særlig mot barn som ikke har gått i pubertet – har ofte en annen karakter enn typiske voldtekter begått mot tenåringer og voksne. I en del tilfeller vil det dreie seg om ulike former for beføling eller barnet må kle av seg og vise seg fram (ev fotograferes eller filmes) og ev utføre seksuelle handlinger med seg selv eller observere voksne som er nakne og/eller utfører seksuelle handlinger. Beskriver barnet ”inntrenging” trenger det ikke nødvendigvis stemme med hva som faktisk har skjedd, selv om barnet har opplevd ubehag eller smerte. Videre innbefatter overgrepene sjelden bruk av fysisk vold – overgriper bruker ofte lang tid på å oppnå tillit og velvilje hos barnet (Finkel & Giardino, 2002). Når det gjelder overgrep med inntrengning i skjede og/eller endetarmsåpning vil man likevel sjelden finne skader. Dette forklares dels ved at slike overgrep ofte skjer etter en gradvis tilvenning, f eks i form av tøyning av vevet, dels ved at kjønnsorganenes og endetarmsåpningens vev i utgangspunktet er svært elastisk og dels ved samtidig bruk av glidemidler. Studier har også vist at skader tilheles raskt og at fysiske forandringer i svært få tilfeller forblir varige (Heppenstall-Heger et al., 2003; McCann & Voris, 1993; McCann, Voris, & Simon, 1992). Et tilleggsmoment er at en del overgrep i stedet innebærer penetrasjon av munnhulen som har en videre åpning.