Nyttige spørsmål i tidlige møter med flyktninger henvist til behandling i det psykiatriske hjelpeapparat 

Mange misforståelser kan oppklares og mye tid og ressurser kan spares hvis en behandler fra poliklinikken møter flyktningen sammen med henvisende lege før flyktningen eventuelt kommer til poliklinikken. En nordmann som henvises til en psykiatrisk poliklinikk har ofte en ganske klar oppfatning om hva det vil si å gå til samtaler og hva som er hensikten med samtaler. Mange flyktninger kommer fra land der det å gå til psykolog eller lignende er helt ukjent eller et tegn på galskap. En del flyktninger kommer fra land der psykologer eller psykiatere er en totalt ukjent yrkesgruppe. Målet med å møte henvisere sammen med flyktningen er å avklare forestillinger om psykiatri og samtaler, samt å avklare behov, arbeidsdeling mellom instansene og flyktningen og forventninger de ulike partene har til hverandre. En del flyktninger har også behov for hjelp med praktiske ting. Hvis dette er tilfelle kan det være nyttig å ha en egen fellessamtale med en sosialkonsulent. Selv om to slike samtaler krever noe tid, er vår erfaring at slike oppklarende samtaler er svært ressursbesparende på sikt.

• Hva tror du legen som henviser deg tenker og ønsker for deg?
• Hva har du selv tenkt at du trenger hjelp til? Hvordan vil du selv beskrive problemet og hva slags løsning ser du på det?
• Den som henviste deg tenkte at det vil hjelpe deg å ha samtaler - hva tror du?
• Hva slags mål vil du at vi skal ha med eventuelle samtaler på poliklinikken?
• Hva forbinder du med en psykiatrisk poliklinikk og hva synes du om å bli henvist til en psykiatrisk poliklinikk? Og hva synes andre om at du henvises til en poliklinikk?
• Er det noe mer du vil vite om poliklinikken?

• Hva var begrunnelsen for å henvise til psykiatrisk poliklinikk?
• Hvilket problem var det som utløste denne henvisningen?
• På hvilken måte tror du at samtaler kan være til hjelp for denne personen?
• Hva slags andre tiltak har vært prøvd?

Et spørsmål som stadig går igjen er hvor mye man skal ”åpne opp for traumatiske opplevelser”. Det finnes ikke et generelt svar på dette nettopp fordi vi har med enkeltmennesker å gjøre. Vår erfaring, som nevnt ovenfor, er at det først kan være nyttig å snakke om det å snakke om traumatiske opplevelser. Med det menes å utforske forestillinger og erfaringer flyktningen har i forhold til det å snakke om smertefulle ting. Det er også med på å tydeliggjøre en respekt for flyktningens egen vurdering av dette og av at det er han eller henne som bestemmer når det skal snakkes. Behandler må dessuten ha en hensikt med å spørre flyktningen om å dele sine erfaringer. Denne hensikten bør formidles til flyktningen slik at ikke spørsmålene minner om en avhørssituasjon. Hvis flyktningen vet hensikten med spørsmålene, vet hun eller han også hva svarene skal brukes til.

En hensikt kan være å utrede om personen kan ha fysiske skader etter tortur og om somatiske plager kan ha sammenheng med visse torturformer. En annen hensikt kan være å sette de psykologiske plagene i kontekst og gi disse mening. Terapeuten kan for eksempel formidle at hun eller han vet at forfølgelse og tortur er rettet mot å bryte ned troen på seg selv og det man tror på. Dette gjøres blant annet ved å påføre den torturerte skam og skyld på en rekke måter. En annen hensikt med å snakke om traumeerfaringer og reaksjoner på disse, kan være å redusere angsten for å være gal eller unormal. En del flyktninger som har opplevd tortur eller andre sterke påkjenninger kan for eksempel ha nytte av å vite at det å dissosiere kan ha vært en måte å overleve på i stress-situasjoner, og at det ikke er et tegn på galskap. Videre kan et utgangspunkt for å snakke om traumene være at terapeuten og flyktningen har et fellesprosjekt der de skal bygge opp det som overgriper har brutt ned, slik at ikke overgriper får dominere resten av livet til flyktningen.

Her følger noen spørsmål som kan være nyttige i forhold til å skape en felles plattform for det å snakke om traumatiske erfaringer.

• Jeg vet du har opplevd vonde ting – har du snakket med andre om hva du har opplevd?
• Hvordan opplevde du å snakke om det?
• Tror du det er noen sammenheng mellom disse opplevelsene og de plagene du har i dag? På hvilken måte?
• Tror du det kan være nyttig at jeg vet noe om hva du har opplevd?
• Hvilke fordeler vil det være å snakke om vanskelige ting?
• Hvilke ulemper vil det være å snakke om vanskelige ting?
• Hva kan skje hvis vi snakker om…?
• Hva gjorde du for å overleve og holde ut den vanskelige situasjonen du var i?
• Hvis du ikke vil snakke om fortiden og hva du har opplevd før - vil det være til nytte for deg at vi snakker om nåtiden og framtiden?

Slike enkle, men sentrale spørsmål vil være spesielt verdifulle i samarbeidet med flyktninger. På grunn av overgrep og ydmykelser vil de ofte sitte med en følelse av manglende kontroll og styring over eget liv. Denne type samtaler tydeliggjør at de selv må ta styringen med hva som skjer med deres historier, og at, dersom den skal snakkes om, så er dette noe som har vært drøftet på forhånd, både med hensyn til hvordan det skal gjøres, hvorfor og hvilke konsekvenser det kan ha.

I møte med en del traumatiserte flyktninger blir ofte hele historien om fortiden preget av vonde opplevelser. De gode minnene og hverdagen før traumene har en tendens til å bli borte. For å bli kjent med det mennesket man har foran seg, kan det være nyttig å bli kjent med hvem vedkommende var før de traumatiske hendelsene. Noen ganger kan det bli et mål i samtalene å finne tilbake til den man var før det traumatiske skjedde. For andre kan det vekke mye sorg og nederlag å snakke om hvem man var, fordi personen opplever seg så forandret.

Ofte er det allikevel slik at mange kan fortelle om egenskaper ved en selv som man har beholdt til tross for alle negative erfaringer og overgrep, eller noen sider ved seg selv som torturistene eller traumene ikke klarte å ødelegge. I en del tilfeller kan det være nyttig å vente med å utforske disse tingene, da noen kan føle at terapeuten ikke forstår alvoret i plagene hvis behandleren tidlig spør etter gode erfaringer. Igjen er det viktig å fortelle hvorfor man vil vite om personens bakgrunn, slik at det ikke ligner en avhørssituasjon. Målet med spørsmålene nedenfor er at behandleren blir kjent med den andres kompetanse og den personen flyktningen var før flukt og eksil.

• Er det noe du synes det er viktig at jeg vet om ditt hjemland og oppvekst?
• Hvis du var en guide i ditt hjemland og skulle fortelle meg om landet, hva ville du hafortalt?
• Hvordan var en hverdag for deg før flukt/fengsel/krig?
• Hva arbeidet du med eller hva studerte du?
• Hva likte du å gjøre, og sammen med hvem?
• Gjør du noe av dette i dag?
• Hvilke egenskaper ved deg selv satte du selv mest pris på?
• Hvilke egenskaper ved deg selv satte vennene dine og familien din mest pris på?
• Hvilke av disse egenskapene ved deg har du klart å beholde til tross for det du har opplevd?
• På hvilken måte klarte du å hindre at forfølgerne/krigen klarte å ødelegge disse
  egenskapene?
• På hvilken måte kan disse egenskapene hos deg hjelpe deg i din situasjon i dag?

Meningen med disse spørsmålene er å kartlegge hvordan den enkelte tenker omkring det å ha plager og hva slags løsninger som vil være til hjelp. På den måten kan man få kartlagt en del kulturelle forestillinger rundt plager, lindring og årsaksforhold, samt den enkeltes måte å forstå sin kultur på. Like viktig som kulturens betydning for forståelse av lidelse og behandling, er hvilken sosioøkonomisk klasse vedkommende tilhører i sitt hjemland. En akademiker fra et spesifikt land vil sannsynligvis ha helt andre forestillinger om symptomer og behandling enn det en analfabet fra samme land har. Vi kan derfor ikke ta for gitt at mennesker fra samme land tenker likt i slike spørsmål.

Gjennom å stille en del spørsmål kan det bli lettere å unngå at behandler og flyktning sitter med totalt ulike ideer om årsaker til og løsninger på problemet. Vi kan også få vite noe om personens og omgivelsenes holdninger til problemet, om hvorvidt det for eksempel er skambelagt å ha plager eller om personen for eksempel tenker at plagene er selvforskyldte.

• Hva har du allerede prøvd ut for å lindre plagene dine?
• Har noe av dette hjulpet noe?
• Hvis du var syk/plaget slik du er nå og du var i hjemlandet ditt; hva ville du ha gjort da?
• Hvem ville ha hjulpet deg?
• Hvordan ville de ha hjulpet deg?
• Hva ville de tenke var årsaken til dine plager?
• Hva tenker du er årsaken til dine plager?
• Hva ville andre ha tenkt om det du strever med?
• Kjenner du eller har du hørt om andre i hjemlandet ditt som strever med det samme?
• Hva gjør de?
• Kan disse plagene ramme alle?
• Hvordan vil dine landsmenn/venner her i Norge tenke om det du plages av?
• Kan du snakke med noen om plagene dine?
• Tror du at det kan hjelpe deg å snakke med meg om plagene dine?

En del traumatiserte flyktninger som har vært forfulgt og fengslet kan være redde for at de blir overvåket og forfulgt i Norge. En del flyktninger i ulike europeiske land blir faktisk overvåket av sine hjemlands etterretningstjenester. Det er ingen grunn til å tro at det ikke også forekommer overvåking av en del flyktninger også i Norge og at visse eksilmiljøer er under oppsikt. En del flyktninger kan heller ikke ha kontakt med sin familie i hjemlandet, da familien blir telefonavlyttet slik at den som er i eksil risikerer å bli sporet opp eller sette sin familie i hjemlandet i en risikosituasjon.

I mange tilfeller kan redsel for overvåkning og forfølgelse i Norge også forståes som en reaksjon på tidligere erfaringer, der mistillit blir generalisert til alle som flyktningen har kontakt med. Det å være redd og mistenksom har vært en nyttig mestringsstrategi i hjemlandet, og mistillit til andre mennesker var kanskje det som gjorde at flyktningen overlevde.

Denne forståelsen går det også an å dele med flyktningen. En del kan være redde i terapirommet og kan ha behov for å utforske rommet og få svar på hva ulike tekniske ting er. Diktafoner og liknende kan minne om overvåkingsutstyr. Behandleren kan selv tilby flyktningen å utforske rommet og spørre fritt hvis vedkommende er svært redd og mistenksom. For noen kan det at behandleren tar notater minne om en avhørssituasjon. Også dette går det an å drøfte med vedkommende ved at behandler forklarer bakgrunnen for å ta notater, hvor notatene lagres, samt snakker nøye om taushetsplikten.

Nedenfor følger noen spørsmål som har til hensikt å avklare hva terapeuten kan gjøre for å tilrettelegge for trygghet i samtalene.

• Er det noe her i rommet som gjør deg uttrygg og som du vil spørre meg om?
• Er det noe jeg kan gjøre for å gjøre deg tryggere?
• Når begynte du å være så redd? Hva skjedde?
• Har du eksempler på situasjoner der folk vil deg vondt?
• Har du eksempler på situasjoner der folk følger etter deg?
• Tror du at denne redselen er en reaksjon på ting som har hendt deg i fortiden eller
  er det noen som vil deg vondt nå?
• På hvilke måter kan du beskytte deg?
•  Hva kan gjøre deg tryggere og hvordan kan du få dette til?

Det at terapeuten gir eksplisitt uttrykk for at hun eller han ikke forventer at flyktningen uten videre skal stole på ham eller henne, samt at man ikke tar mistilliten som en fornærmelse men setter den inn i en kontekst, kan gjøre det lettere for flyktningen å drøfte denne mistilliten åpent.

En del terapeuter forteller at flyktningen ikke vil bruke tolk. Dette kan føre til store vanskeligheter i samtalene hvis partene forstår hverandre dårlig slik at misforståelser oppstår. Det er også en rekke problemer forbundet med å bruke slekt og venner som oversettere, og disse bør ikke benyttes i psykologisk behandling. Det kan være en stor fordel å bruke en tolk fra et annet land enn der flyktningen kommer fra, hvis det går an. Spansk og arabisk er eksempler på språk som snakkes i flere land. Man kan også forsøke å finne en norsk person som er utdannet tolk, hvis mistillit er et problem. En del flyktninger synes det er tryggere å ha tolker som ikke ferdes i eksilmiljøet.

Erfaring viser at det ofte går an å utforske mistillit til tolken med tolken til stede. Dette forutsetter at man anvender en profesjonell tolk som håndterer mistillit profesjonelt og oversetter alt som blir sagt. Behandleren kan for eksempel spørre om det er noe det er vanskelig å snakke om med tolk til stede, og hva som eventuelt hindrer åpenhet. Behandler kan også spørre hva klienten tror kan skje hvis han eller hun snakker om det som er vanskelig, og hva som eventuelt skal til for å tilrettelegge for at klienten kan føle seg mest mulig trygg i samtalen. Videre kan behandler spørre om klienten har noen forslag om hvordan dette tillitsproblemet kan løses. Behandler kan også understreke at flyktningen selv kan styre hva som skal snakkes om i samtalene. Rent konkret kan man avtale et signal der flyktningen for eksempel kan si ”det vil jeg ikke si noe om”, hvis behandler spør om noe flyktningen ikke ønsker å svare på. Man kan også avtale at samtalen kun berører nåtid og framtid og ikke om fortid, hvis flyktningen ikke ønsker å dele sin forhistorie med tolken. Videre går det for eksempel an å dele samtaletiden i to, der man bruker tolk i den ene halvdelen, og der man klarer seg som best man kan uten tolk i den andre halvdelen. Poenget er at flyktningen styrer hva slags informasjon som deles for å skape mest mulig trygghet og forutsigbarhet. Det å respektere flyktningens grenser vil også innebære at man gjør det motsatte av hva tidligere overgripere har gjort. Dette kan i seg selv være et skritt i retning av å gjenvinne noe tillit til mennesker igjen og til at man igjen kjenner seg som en respektverdig person.