Barns vitneutsagn, dommeravhør
FNs Barnekonvensjon (1989, artikkel 12), barnevernsloven og barneloven viser til barns rett til å gi uttrykk for sine synspunkter, og bli hørt i saker som vedrører dem. I Norge har vi en ordning med avhør av barn utenfor rettsmøtet (dommeravhør) når barn under 14 år kan være utsatt for straffbare handlinger. Politiet etterforsker mistanke om vold og overgrep mot barn når det er rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbare forhold som bør forfølges av det offentlige (Straffeprosessloven § 224). Barnets vitneutsagn blir viktig, fordi det sjelden finnes andre bevis.
Når barn vitner i vold og overgrepssaker, er følgende spørsmål om barns pålitelighet sentrale:
- I hvilken grad minnes barn sterke emosjonelle opplevelser?
- Kan eller vil barn fortelle om slike opplevelser?
- I hvilken grad er barn påvirkelige for press fra voksne, og lar seg lede til å gi usanne beretninger er sentrale spørsmål?
Påvirkningsfaktorer
Pålitelighet i rettslig sammenheng handler om både å fortelle alt slik en husker det, å ikke minimalisere (unnlate å fortelle), eller lyve (oppdikte, fordreie). Det har inntil ganske nylig, særlig innen politi og strafferettssystemet, vært en oppfatning om at barn generelt ikke er pålitelige vitner (Beth Grothe Nielsen, 1992). Nyere forskning viser imidlertid til et sammensatt bilde av faktorer som både kan fremme og begrense barnets pålitelighet (Ceci & Bruck, 1995; Fivush, 1993; Lamb, Stenberg & Esplin, 1998).
Det finnes ikke vitenskapelig belegg for å mene at barn generelt er mindre pålitelige enn voksne (Fivush, 1993; Ceci & Bruck, 1993). Vi vet i dag at barn generelt ikke dikter opp historier om vold og seksuelle overgrep. Pålitelighetsproblemet når barn vitner blir i større grad forstått i lys av at barn holder tilbake sine overgrepserfaringer (Cederborg, Lamb & Laurel, i trykk; Orbach & Lamb, 1999; Sjøberg & Lindblad, 2002), og at voksne kan påvirke barn til gi uriktige forklaringer (Ceci & Bruck, 1995). Ulike barn som har opplevd store påkjenninger vil ha helt forskjellige forutsetninger for å fortelle om sine opplevelser.
Eisen, Goodman, Davis & Quin (1999) oppsummerer følgende 3 faktorer som kan influere på barns pålitelighet:
- Forhold som influerer på barnet i kommunikasjonen med en voksen (for eksempel påvirkning, sjenanse)
- omstendigheter ved overgrepets karakter (for eksempel trusler)
- individuelle reaksjoner på vold og overgrep (følelsestilstander).
Barns hukommelse
Ved spørsmål om barns pålitelighet i rettslig sammenheng er man opptatt av i hvilken grad barnet bevisst kan gjenfortelle en bestemt hendelse det har opplevd; såkalt episodisk eller personlig minne (Christianson 1994, 1996). Omstendigheter rundt den opprinnelige hendelsen, alvoret ved hendelsen, hva som skjer fra hendelsen er opplevd, til den blir gjenfortalt, og hvor ofte den blir gjenfortalt virker inn på hvor nøyaktig og detaljert barnet kan fortelle om hendelsen både kort tid etterpå, og ved lengre tidsintervaller (Christiansson & Lofthus, 1990; Gudjonsson, 1992). Det høy grad av enighet om at barn som har opplevd svært følelsesmessige og sterke hendelser vil minnes disse godt, også etter lengre tid, på grunn av det følelsesmessige innholdet i hendelsene (Christianson, Engelberg & Holmberg, 1998; Hamann, 2001; Magnussen, 2004).
Følelsesmessige detaljer i slike hendelser gir opphav til sterke minner, og blir slik lettere å gjenkalle enn mer nøytrale hendelser. Andre forskere viser imidlertid til at det er sannsynlig at de sterke følelsesmessige belastningene som alvorlig vold og overgrep kan føre med seg, gjør at opplevelsene i mindre grad innkodes i det episodiske minnet. Hendelsene kan bli vanskelige å gjenkalle, og dermed vanskeligere å fortelle om (Johnson & Howel, 1993; Vadermas, Hess & Baker-Ward, 1993).
At barn ikke forteller, eller forteller utydelig, behøver ikke å bety at det ikke er skjedd noe. Et barn som blir utsatt for gjentatte overgrep vil sannsynligvis minnes disse bedre enn barn som er utsatt for engangshendelser. Gjentatte erfaringer gir en repetisjon av opplevelsene som gjør at de blir tydeligere, og dermed lettere å gjenkalle. Der vold og overgrep er skjedd over lang tid, kan barnet ha vansker med å skille detaljer ved de ulike hendelser fra hverandre. Det betyr ikke at barnet ikke er pålitelig.
Begreper og språk
For at barnet skal minnes og gjenfortelle en hendelse, må det ha utviklet begreper som gir gjenkjennelse og forståelse for hendelsen, og språklige forutsetninger for å sette ord på hendelsen. Når barn skal svare på voksnes spørsmål, må barnet også forstå spørsmålene som stilles, og hensikten med dem. Terr (1998) påviser at barn ikke kan fortelle om traumatiske hendelser før de er fylt to til tre år. Opplevelser barnet erfarer før det har nådd et visst nivå i språkutviklingen kan vanskelig gjenfortelles.
Grovt kan vi si at det skjer milepæler i barns språkutvikling ved 3, 6 og 10-års alder. Når barnet er fylt 3 år, har det vanligvis utviklet et ordforråd og oppnådd sosial kompetanse som gjør at det kan formidle seg språklig om selvopplevde hendelser. Ved 6-års alder har barnet oppnådd kunnskap og forståelse som gjør at det lettere kan sette hendelser og opplevelser i en sammenheng, og dermed forstå bedre hva som har hendt. Ved ca 10 års alder er forskjeller i voksnes og barns språklige forutsetninger i stor grad jevnet ut.
Påvirkning fra voksne
En rekke undersøkelser viser hvordan voksne kan påvirke innholdet i et barns forklaring (Ceci & Bruck, 1995). Barn i alle aldere kan gi feil informasjon, også om betydningsfulle og personlige hendelser knyttet til egen kropp, hvis de blir utsatt for emosjonelt press og forventninger fra voksne, ledende spørsmål, og at barna får misvisende og feil informasjon.
Når barna derimot blir møtt av voksne med gode intervjuferdigheter, kan de helt ned i tre- års alder gi forbløffende nøyaktig og detaljrik informasjon (Ceci & Bruck, 1995; Fivush, 1993; Gamst & Langballe, 2004; Lamb, Strenberg & Esplin, 1998). Den voksne kan hjelpe barnet til å huske og å ville fortelle ved å tilrettelegge intervjusituasjonen slik at barnet blir trygt, gi god informasjon, vise respekt og interesse for barnets egne opplevelser og stille de rette spørsmålene.
Spørsmål om barns pålitelighet kan ha vel så mye med intervjuerens intervjuferdigheter å gjøre, som hukommelses- og utviklingsmessige begrensninger hos barn (Bruck & Ceci, 1999).
Forhold til omsorgspersoner
Barnets forhold til nære omsorgspersoner, hva slags støtte barnet får etter at det har fortalt om sine opplevelser, og om barnet blir trodd og beskyttet, vil også influere på om- og hvordan barnet forteller om egne erfaringer av vold og overgrep.
Referanser
Bruck, M., & Ceci, S.J. (1999). The suggestibility of children’s memory. Annual Reviews. Psychology, 50, 419-439.
Ceci, S. J., & Bruck, M. (1995). Jeopardy in the courtroom: A scientific analyses of children’s testimony. Washington, DC: American Psychological Association.
Ceci, S.J., & Bruck, M. (1993). The suggestibility of the child witness: A historical review and synthesis. Psychological Bulletin, 113, 403-439.
Cederborg, A. C., Lamb, M. E., & Laurell, O. (I trykk). Delay of disclosure, minimization, and denial when the evidence is unambiguous: A multivictim case. I M. E. Pipe, M. E. Lamb, Y. Orbach, & A. C. Cederborg (Eds.), Child sexual abuse: Disclosure, delay, and denial. Mahwah, NJ: Lawrence Erlbaum Associates.
Christianson, S. Å., Engelberg, E., & Holmberg, U. (1998). Avanserad forhørs- och intervjumetodik. Borås: Natur och Kultur.
Christianson, S. Å., & Lofthus, E.F. (1998). Remembering emotional events: The fate of delied information. Cognition and emotion, 5, 81-108.
Eisen, M. L., Goodman, G. S., Davis, S. L., & Quin, J. (1999). Individual differences in maltreated children’s memory and suggestibility. I Trauma and memory: Williams & Banyard.
Fivush, R. (1993). Developmental perspectives on autobiographical recall. I G. S. Goodman & B. L. Bottoms (Eds.), Child victims, child witnesses: Understanding and improving testimony (ss. 1-24). New York: Guilford Publications.
Fivush, R. (2002). The develpoment of autobiographical memory. I H. L. Westcott, G. M. Davies & R. H. C. Bull (Eds.), Children’s testimony: A handbook of psychological research and forensic practice (ss. 55-68). Chichester: Wiley.
Gamst, K. T., & Langballe, Å. (2004). Barn som vitner: En empirisk og teoretisk studie av kommunikasjonen mellom avhører og barn i dommeravhør: Utvikling av en avhørsmetodisk tilnærming. Doktoravhandling. Institutt for spesialpedagogikk. Universitetet i Oslo.
Grothe Nielsen, B (1992). Seksuelle overgrep mot børn. Tre strafferettslige dogmer. Nordisk sexologi, 10, 92-104.
Gudjonsson, A. (1992). The psychology of interrogations, confessions and testimony. Chichester: John Wiley & Sons ltd.
Hamann, S. (2001). Cognitive and neural mechanisms of emotional memory. Trends in Cognitive Sciences, 5, 394-400.
Lamb, M. E., Stenberg, K., & Esplin, W. P. (1998). Conducting investigative interviews of alleged sexual abuse victims. Child Abuse & Neglect, 22, 813-823.
Magnussen, S. (2004). Vitnepsykologi. Oslo: Abstrakt forlag.
Orbach, Y., & Lamb, M. (1999). Assessing the accuracy of a child’s account of sexual abuse: A case study. Child Abuse & Neglect, 23, 91-98.
Sjöberg, R. L., & Lindblad, F. (2002). Delayed disclosure and disrupted communication during forensic investigation of child sexual abuse: A study of 47 corroborated cases. Acta Pædiatri, 91, 1391-1396.
Terr, L. C. (1998). What happens to early momories of trauma? A study of twenty children under age five at the time documented traumatic events. Journal of American Academy of Child and Adolescent Psychiatry, 27, 96-104.
Vandermas, M. O., Hess, T. M., & Baker-Ward, L. (1993). Does anxiety affect children’s reports of memory for a stressful event? Applied Cognitive Psychology, 7, 109-127.