Reaksjoner hos terapeuter som har traumatiserte flyktninger i behandling 

Psykoterapeutisk arbeid med alvorlig traumatiserte kan være et tålmodighetsarbeid, hvor det å holde ut kan være vanskelig, men viktig. Arbeidet kan lett mobilisere sterke følelsesmessige reaksjoner som fortvilelse og sinne. Det er lett å overveldes av avmaktopplevelse, ikke bare m.h.t. hva som kan oppnåes i behandlingen, men kanskje enda mer i forhold til flyktningens vanskelige livssituasjon i eksil. Innlevelse i klientens erfaringer, smerte, vonde og negative følelser er en viktig komponent i behandlingen, men kan også føre til medinnlevelsestretthet (compassion fatigue) både psykologisk og fysisk. I tillegg kommer reaksjonene på innholdet i det pasientene har å fortelle, som i stor grad dreier seg om en virkelighet de fleste mennesker foretrekker å ikke få innblikk i.

Reaksjoner på historier med sterkt traumatisk innhold kan komme uavhengig av en terapeutisk prosess; i et førstegangsintervju, i en veiledning, i forbindelse med en undervisning, eller en skriftlig beskrivelse. Oftest oppleves dette av hjelpere, behandlere eller forskere, samt nære nettverkspersoner. Reaksjonen, kalt sekundær traumatisering, kan minne om posttraumatiske stressymptomer. En kan oppleve invaderende tanker og forestillinger om hendelser, ønske om å unngå dette, øket psykofysiologisk aktivering med f.eks. søvnvansker, konsentrasjonsvansker, økt muskulær spenning osv. Men reaksjonen på å høre noe grusomt kan også være irritasjon og avvisning, både av materialet ”dette tror jeg ikke på” og av personen. Å arbeide psykoterapeutisk med traumatiserte over tid kan også føre til kognitive forandringer i hvordan en opplever seg selv, andre mennesker og virkeligheten på en slik måte at ens verdensbilde begynner å ligne på de traumatisertes. En kan bli preget av liten tro på at noe nytter, et negativt menneskesyn, pessimisme når det gjelder menneskenes fremtid og får vanskeligheter med å finne mening med tilværelsen. Dette fenomenet er blitt kalt vikarierende traumatisering.

Det er viktig at både den enkelte behandler og arbeidsledelse er klar over disse reaksjonene og gjør noe for å motvirke dem. Arbeidsledelse må ha til oppgave å sørge for at den enkelte får variasjon i arbeidet og innflytelse over det. I tillegg pålegger det ledelsen å sørge for veiledningsmuligheter og stimuleringstiltak f.eks. i form av undervisning/kurs, presentasjon av eget arbeid og lignende. Ledelsen har også et ansvar for å skape en atmosfære hvor åpenhet om reaksjoner i arbeid behandles som en naturlig ting.

Den enkelte medarbeider har ansvar for å ta imot tilbud om veiledning og undervisning. Det er også viktig å identifisere og erkjenne reaksjoner hos seg selv og kunne dele dem i veiledning eller med medarbeidere. Det er viktig å finne et faglig fokus, en faglig interesse, som gjør at en f.eks. lytter til historier med det fokuset i tankene. For noen kan det også bli meningsfullt å engasjere seg i aktiviteter/organisasjoner som gjør noe i forhold til f.eks. menneskerettigheter/flyktningspørsmål/politisk undertrykking og lignende. Dessuten gjelder selvfølgelig det som er aktuelt for alle terapeuter; å kjenne sin egen begrensning, ikke strekke seg lenger enn kreftene rekker og å sørge for å ha et liv utenfor jobben med alt hva det innebærer.ndler og pasient samt tilstrekkelig informasjon er viktig når medikamenter foreslås.