Her presenteres noen av de vanligste spørsmålene vi får om seksuelle overgrep mot barn.
Hva er seksuelle overgrep mot barn?
Seksuelle overgrep mot barn er hendelser hvor barn blir brukt av en voksen (eller av eldre barn eller ungdommer) for å oppnå seksuell stimulering. Seksuelle overgrep innebærer ofte direkte fysisk kontakt, berøring, beføling, kyssing, munnsex eller inntrenging i vagina (skjeden) eller anus (endetarm). Noen ganger oppnår overgriperen tilfredsstillelse ved å vise seg frem for barn, eller ved å se på eller filme nakne barn.
Overgrepene skjer ofte etter overtalelse, belønning eller trusler av ulike slag, uten at det utøves makt. Disse metodene brukes også for å hindre at barn forteller om det de har opplevd.
Les mer:
Definisjoner og omfangHva bør voksne si til barn om seksuelle overgrep når det slås opp i media?
Når seksuelle overgrep mot barn slås opp i media blir det gjerne store oppslag, og dermed øker sannsynligheten for at også de minste barna plukker opp brokker og biter fra nyhetsbildet. I tillegg kan medelever, venner og eldre søsken videreformidle deler av hendelsen slik at bruddstykkene fremstår som langt mer skremmende enn det faktisk er.
Det anbefales derfor at voksne undersøker hva barna har fått med seg av potensielt skremmende nyheter slik at voksne kan korrigere mulige misforståelser.
Foreldre kan også sjekke med skolen om de har snakket om det konkrete overgrepet i klassen slik at foreldre kan følge opp dette hjemme.
Det er verdt å huske at det er foreldrene som kjenner sitt barn og kan selv vurdere når og hvordan en slik samtale bør finne sted.
Anbefalingen om at foreldre inviterer til åpenhet og samtale om skremmende nyheter har det som formål at barna skal bli rolige og trygge av samtalen – slik at de slipper å gå rundt å være redde når de faktisk ikke trenger å være det.
Er noen barn mer utsatt for seksuelle overgrep enn andre?
Alle barn kan oppleve å bli utsatt for et seksuelt overgrep. De som forgriper seg på barn finner noen ganger frem til barn som er spesielt sårbare. Barna kan være ensomme og ha liten kontakt med fortrolige voksne, eller de kan ha andre problemer knyttet til skole-eller omsorgssituasjon. Forskning viser at det er enda større fare for at barn som har slike problemer opplever seksuelle overgrep.
Les mer:
Definisjoner og omfang
Hvem er overgriperen?
De aller fleste overgripere er menn, en liten andel er kvinner.
Vanligvis kjenner overgriper barna fra før, og barna som blir utsatt har ofte stor tillit til overgriper.
Det kan være venner av familien, foreldre, søsken, slektninger, naboer, barnevakter, ledere i fritidsaktiviteter eller andre som kjenner barnet på en eller annen måte.
Det færreste overgripere er fremmede menn som forgriper seg på barn de ikke har kjennskap til. Noen overgripere har vært utsatt for seksuelle overgrep som barn, andre har ikke hatt slike opplevelser. Noen overgripere er ute av stand til å ha et vanlig voksent seksualliv med voksne partnere, andre har ikke slike problemer.
Omtrent 1/3 av alle seksuelle overgrep mot barn under 18 år er overgrep fra jevnaldrende eller ungdommer. Svært ofte utsetter en overgriper barn for gjentatte overgrep.
Det er også vanskelig å skjønne at noen, særlig noen som virker normale, kan misbruke barn. Da er det lettere å tenke at en virkelig overgriper er en fremmed, helst en litt sær type, som er så annerledes enn de vi gjenkjenner oss i og helt ulik våre venner og familie.
Det å høre om og lytte til barns historier om seksuelle overgrep medfører stort ubehag fordi det rokker ved ens idealer om barns oppvekst og oppfatninger om sine medborgere. Det truer dessuten hele familiens eksistens.
Kan barn beskyttes mot seksuelle overgrep?
Det er satt i verk noen spesifikke tiltak for å sikre barn mot overgrep. Et slikt tiltak er at personer som arbeider med barn i offentlige institusjoner må levere politiattest og dermed vise at de ikke er straffet for slike forhold. Slike tiltak kan er selvsagt ikke tilstrekkelig for å hindre alle overgrep
Den sikreste måten å beskytte barna på er å snakke med barna og gi informasjon og kunnskap tilpasset barnets modenhet og utviklingsnivå. Derfor må voksne erkjenne at seksuelle overgrep skjer mot barn, også der hvor barn i utgangspunktet skal være trygge - som i hjemmet, på skolen eller i barnehagen. Ved å ta opp seksuelle overgrep som tema og på lik linje med vold og mobbing, kan barn få kunnskap som kan gjøre dem bedre rustet til å beskytte seg selv. De vil da bedre kunne forstå situasjoner hvor de er i fare og kunne sette seg til motverge. Hvis barn i større grad kan snakke om seksuelle tema, blir det lettere å stille spørsmål eller komme med betroelser av seksuell karakter. Informasjon om seksualitet og seksuelle overgrep bør gis til barnet både på skolen og i hjemmet, og helst i samarbeid mellom disse arenaene.
Trenger barn som er utsatt for seksuelle overgrep medisinsk undersøkelse?
De fleste seksuelle overgrep mot barn og ungdom etterlater ikke fysiske spor, og det er svært sjelden medisinske funn kan "bevise" overgrep. Akutt kan man f.eks. finne genetisk materiale (DNA) og observere fysiske skader. Fravær av medisinske funn kan ikke utelukke overgrep. Barnets beskrivelse av hva som har skjedd, er viktig for å forstå betydningen av eventuelle funn eller mangel på funn.
Les mer:
Medisinske undersøkelserHva er de psykologiske reaksjonene barn kan få etter seksuelle overgrep?
Seksuelle overgrep mot barn er mange ulike hendelser og gir derfor ulike opplevelser og reaksjoner. Like etter hendelsene opplever mange posttraumatiske stressreaksjoner som kan gå over uten videre tiltak. Endel barn vil trenge oppfølging av fagpersoner som har erfaring med seksuelle overgrep, andre vil komme over hendelsen med god støtte og forståelse fra foreldre og andre nære personer. Noen barn, særlig de som har opplevd gjentatte overgrep kan utvikle mer alvorlige psykiske lidelser og ha behov for hjelp i lang tid. Barn som har vært utsatt for overgrep fra voksne vil i tillegg kunne ha store vansker med å stole på andre voksne.
Les mer:
Konsekvenser av seksuelle overgrep
Hva er post-traumatiske stressreaksjoner?
Det er tre typer symptomer barn kan oppleve etter traumatiske hendelser som seksuelle overgrep:
- 1. gjenopplevelse
- 2. unngåelse
- 3. økt fysiologisk respons
1. gjenopplevelse beskrives som gjentatte og uønskede tanker og bilder fra det som skjedde. Hendelsen(e) kommer stadig tilbake bade i våken tilstand og som drømmer.
2. det å unngå hendelsen kan skje på et indre plan; ved at man unngår å ta frem hendelsen i samtaler eller i tanker. Det samme kan skje på det ytre plan; man unngår å gjøre aktiviteter eller unngår steder som kan få en til å tenke på det.
3. økt fysiologisk respons er knyttet til det autonome nervesystemet og gir utslag i vansker med å sovne og hyppige oppvåkninger, redusert terskel for sinneutbrudd og vansker med å samle tankene.
Barn og ungdom kan i ulik grad ha symptomer på posttraumatisk stresslidelse etter seksuelle overgrep, og mange av symptomene får store konsekvenser for den daglige fungering. Hyppige søvnvansker, irritabilitet og gjenopplevelser kan f.eks. gjøre at hverdagen i skole og barnehage blir svœrt vanskelig. I tillegg er symptomene svært ofte assosiert med angst- og depressive tilstander og ulike typer atferdsvansker. Seksuelle overgrep kan derfor få svært uheldige konsekvenser for barns psykiske helse og utvikling i en sårbar fase av livet.
Trenger alle barn som utsettes for seksuelle overgrep behandling?
Selv om ikke alle barn eller ungdom som har vært utsatt for vold eller seksuelle overgrep trenger behandling, kan slike overgrep føre til betydelige psykiske, sosiale og helsemessige vansker. Hva slags symptomer barnet utvikler og hva slags hjelp barnet trenger vil som regel være avhengig av hva de har opplevd, varigheten av overgrepene, hvem som har utsatt dem for overgrep, barnets individuelle reaksjon på overgrepene, og barnets muligheter for å få støtte av sine omsorgspersoner.
Det brukes mange ulike terapiformer for å hjelpe barn med ettervirkninger av vold eller seksuelle overgrep. Dette inkluderer individualterapi, familieterapi og gruppeterapi. Terapiteknikkene som benyttes er hentet fra et vidt spekter av psykologiske teorier, så som psykodynamisk teori, atferdsteori, kognitiv teori, innsiktsorienterte teorier, og strukturerte og strategiske teorier innen familieterapi. Uansett teoretisk orientering må ethvert hjelpetiltak ta hensyn til omstendighetene rundt overgrepene, barnets utviklingshistorie, kjennetegn ved familien, og den sosiale og kulturelle kontekst barnet og hendelsene inngår i.
Hva bør foreldre gjøre ved mistanke om seksuelle overgrep?
Selv om det ikke er lett for bekymrede foreldre, er det svært viktig å forholde seg rolig og støttende for barnet i situasjonen. En foreldre bør ikke spørre barnet ut om detaljer og kreve at barnet svarer på alt som har skjedd eller hvem som har forgrepet seg på barnet.
Det er viktig å forsikre barn om at de ikke klandres for hendelsene og la barnet fortelle så godt de kan. Barna er oftest svært fortvilte når de først avdekker en slik hemmelighet og trenger foreldrenes støtte og trøst. Foreldre bør kontakte fagpersonell for hjelp hvis de er bekymret for at det har skjedd seksuelle overgrep, og barnevernet skal i mange tilfeller varsles.
Aktuelle offentlige instanser som kan bistå er: Barnevern, helsestasjoner, fastleger, PPT og Barne- og ungdomspsykiatrien. Det er også nylig opprettet barnehus i Bergen og på Hamar for barn utsatt for seksuelle overgrep.
Er det vanlig at barn ikke forteller om seksuelle overgrep?
Mange ulike forhold virker inn på hvordan og i hvilken grad et barn kan eller vil fortelle om seksuelle overgrep. Seksuelle overgrep er et tabubelagt tema som både barn og voksne har vanskelig for å snakke om. Tema er forbundet med skyld og skam som sterkt bidrar til å hemmeligholde hendelsene. Mange barn vegrer seg derfor for å fortelle om seksuelle overgrep, og dersom de gjør det velger de ofte å fortelle til jevnaldrende.
Barnet kan også være usikker på om de har ansvar for det som har skjedd, og om de kommer til å bli trodd når de forteller. Noen barn opplever at voksne ikke vil høre på dem når de forsøker å fortelle om seksuelle overgrep.
Forskning viser at bare rundt en tredjedel av de som misbrukes rapporterer om det mens overgrepene pågår, det vil si at langt de fleste holder overgrepene skjult. At en del barn ikke forteller om overgrepene, eller ikke forteller før senere i livet, må derfor ikke ses på som et tegn på en dårlig relasjon mellom foreldre og barn.
Kan barn lyve om seksuelle overgrep?
Vi vet i dag at barn generelt ikke dikter opp historier om seksuelle overgrep, men ulike faktorer kan virke inn på om barn snakker sant. Barnets erfaringsbakgrunn og modenhet, hva barnet spesifikt har opplevd, tiden som har gått og hvordan både profesjonelle voksne og barnets nære omsorgspersoner forholder seg til barnet, spiller inn på i hvilken grad barn gir pålitelig informasjon.
Barn i alle aldere kan gi feil informasjon, også om betydningsfulle og personlige hendelser knyttet til egen kropp. Dette kan skje dersom barn blir utsatt for emosjonelt press og forventninger fra voksne, blir spurt ut på en ledende måte, eller hvis de får misvisende og feil informasjon. Når barna derimot blir møtt av voksne de har gode relasjoner til, som har god kunnskap om barn og gode kommunikasjonsferdigheter, kan de helt ned i 3- års alder gi forbløffende riktig og detaljrik informasjon.
Når det gjelder seksuelle overgrep, er det ofte et problem at barn ikke spontant forteller om sine overgrepserfaringer fordi de er redde for å fortelle, for å ikke bli trodd, eller at de er truet til å tie. At barn ikke forteller, eller forteller utydelig, behøver ikke å bety at det ikke er skjedd noe.
Barn som blir utsatt for gjentatte overgrep vil sannsynligvis minnes disse bedre enn barn som er utsatt for engangshendelser. Gjentatte erfaringer gir en repetisjon av opplevelsene som gjør at de blir tydeligere, og dermed lettere å huske. Der overgrep er skjedd over lang tid, kan barnet ha vansker med å skille detaljer ved de ulike hendelser fra hverandre. Det betyr ikke at barnet ikke er pålitelig.
Ulike barn som har opplevd store påkjenninger vil ha helt forskjellige forutsetninger for å fortelle om sine opplevelser.
Hvilke rettigheter har barn for beskyttelse mot vold og seksuelle overgrep?
Barn har rett på et liv fritt for alle typer vold og overgrep. Om barn opplever fysiske eller seksuelle overgrep, har de rett på behandling og rehabilitering. Dette slås fast i
FN’s konvensjon om barns rettigheter. For å nå et slikt mål må samfunnet vise null-toleranse for vold og overgrep mot barn, noe som innebærer en aktiv innsats for å motarbeide alle typer vold.