Tolking – et ensomt yrke Tolker som ”kommer og går” er et stort problem. Erfarne tolker slutter å arbeide som tolker og en del tolketjenester er preget av stor gjennomtrekk. Tolkeyrket har mange paralleller til freelanceyrket - det vil si at tolken reiser rundt til ulike oppdragsgivere, utfører oppdraget og drar videre – alene og uten noen å snakke med. De har ikke en arbeidsplass der de møter kollegaer i korridoren eller til lunsj, eller der de kan ha noen å snakke med når noe blir vanskelig. De har taushetsplikt og kan derfor ikke drøfte problemer med venner og familie. Innvandrermiljøene er ofte små og svært gjennomsiktige, slik at de må være ekstra påpasselige med taushetsplikten.
Denne artikkelen vil fokusere på hvordan profesjonelt drevne veiledningsgrupper kan forhindre at tolker slutter i arbeidet sitt og hvordan veiledningsgrupper er med på å heve det faglige nivået i tolkearbeid. Selve den språklige oversettelsen er bare en del av det profesjonelle tolkearbeidet. En god tolk skal også formidle det følelsesmessige innholdet i det som sies. Tolken må også forholde seg til en rekke fagetiske dilemmaer i sitt daglige arbeid.
Vårt fokus er først og fremst på tolker som utfører tolking i forbindelse med psykososialt arbeid, for eksempel i psykiatri, ved sosialkontorer og barnevernstjenester.
Vi vil argumentere for at tolken i slike sammenhenger må betraktes som en omsorgsarbeider som bør ha profesjonell veiledning på lik linje med andre yrkesgrupper i helse- og sosialsektoren.
Veiledningsgrupper for tolker Psykososialt senter for flyktninger (PSSF) driver to veiledningsgrupper for tolker. Hver gruppe har 8 deltakere. Gruppene møtes en gang i måneden. Gruppene ledes av tolkekonsulent Zarin Pettersen ved PSSF. Hun har i mange år arbeidet som tolk og tolkekonsulent ved senteret. Hun har kompetanse på veiledning og undervisning og har selv gått i veiledning. Veilederens oppgaver i gruppen er først og fremst å legge til rette for at alle deltakerne får anledning til å ha fokus på problemer den enkelte står overfor. Veilederen skal også styre gruppeprosessen slik at tilbakemeldinger mellom deltakerne er konstruktive og til nytte for de som legger fram saker.
Alle deltakerne undertegner en taushetserklæring, slik at det som sies forblir i gruppen.
Gruppen starter opp med at en av deltagerene legger fram en sak. Det er frivillig og opp til den enkelte om man vil legge fram. Sakene kan være alt fra et etisk dilemma tolken opplever, til mer en utblåsing av frustrasjon og oppgitthet og en undring over hva man kunne ha gjort annerledes i en situasjon man har opplevd. Under framleggingen skal de andre primært lytte, men oppklarende spørsmål kan stilles. Etter framleggingen fokuseres det på hvordan denne situasjonen tolken forteller om har påvirket eller berørt tolken. De andre gruppedeltakerne gir også tilbakemeldinger på hva tolken har mestret i vanskelige situasjoner. Til slutt er det anledning til å gi tips og råd ut fra egne liknende erfaringer, det foregår med andre ord en kunnskapsutveksling.
Hvorfor trenger tolker veiledning?
- Utvikling av en yrkesidentitet. Et tilbakevendende problem er at tolken oppfatter seg selv som ”bare en tolk”. Mange mangler følelsen av å være verdsatt og mangler følelsen av å være del av en yrkesgruppe med en klar profesjonell identitet og med en spesiell faglig kompetanse. Det er få anledninger til å utvikle en slik felles identitet og yrkesstolthet, og det er få anledninger til å få tilbakemelding på det faglige arbeidet man gjør fordi man ikke har et arbeidsmiljø. Resultatet av dette kan i verste fall være at tolken ikke utvikler seg i faget – det finnes lite videre- og etterutdanning i tolkearbeid. Få mennesker kan arbeide over tid uten tilbakemeldinger og yrkesstolthet.
- Profesjonell håndtering av følelsesmessige reaksjoner . Tolker som arbeider i psykososiale sammenhenger, kommer i kontakt med mange mennesker i nød. De får kanskje høre historier om grove overgrep og tortur. Tolken er i den spesielle situasjonen at han eller hun ikke kan gripe inn og hjelpe – tolken skal kun oversette og er hjelpeløs i forhold til å kunne påvirke en situasjon slik en lege eller sosialarbeider kan. I tillegg kan ikke tolken si ”nå orker jeg ikke å høre mer grusomheter” eller skifte tema slik en helse- og sosialarbeider kan gjøre når det blir for mye elendighet.
Resultatet kan bli at tolken blir sekundærtraumatisert, det vil si at hun eller han begynner å få samme symptomer som klienten eller pasienten. Dette er et kjent fenomen blant helsearbeidere som arbeider med traumatiserte mennesker. Man kan begynne å få mareritt der man drømmer om ting som er blitt fortalt, eller man kan bli depressiv, miste tillit til omverdenen og få somatiske problemer som hodepine og muskelspenninger. Poenget er at tolken blir påvirket av å høre og se andre mennesker som har det vondt. Over 90% av tolkene er selv flyktninger. Dette, kombinert med at tolken oversetter det som blir sagt i ”jeg”-person, øker sjansen for at tolken identifiserer seg med det som sies og at det som blir sagt lettere kommer ”under huden” på tolken.
Ansatte ved sosialkontor og psykiatriske poliklinikker går i veiledning nettopp fordi man trenger hjelp til å mestre egne reaksjoner på en profesjonell måte.
Konsekvenser av ikke å få veiledning kan være likegyldighet, kynisme, irritasjon og tap av arbeidslyst – kort sagt at man gjør en dårligere tolkejobb. I verste fall kan det ende med at tolken blir sykemeldt eller slutter i jobben.
- Skille mellom privatliv og arbeidsliv Tolkene arbeider ofte med flyktninger. En del flyktninger kommer fra land der mistillit til andre er svært utbredt på grunn av overvåkning, trakassering og forfølgelse. Tillit til tolken blir derfor svært viktig i alt psykososialt arbeid. Situasjonene er ofte den at flyktningen får tillit til kun én tolk og ønsker å bruke denne tolken i flere sammenhenger. Noen knytter seg sterkt til tolken fordi tolken representerer det eneste trygge talerøret de har til omverden. Det hender at tolker blir oppringt til alle døgnets tider av landsmenn de har tolket for, og som ber dem om hjelp i ulike situasjoner. Det kan også komme forespørsler fra venner i det eksilmiljøet tolken tilhører. Mange tolker strekker seg langt for å hjelpe til, og mange synes det er vanskelig å avslå å hjelpe når de ser at nøden er stor. På lang sikt kan dette føre til at tolken blir utslitt. En veiledningsgruppe kan gi faglig og moralsk støtte på at det går an å si nei til forespørsler, og støtte på at også tolker trenger fritid. Tolkene støtter hverandre i det å balansere jobb og privatliv på en slik måte at man verken trenger å bryte med sine landsmenn eller bli overlesset med arbeid. Målet er å kunne være god landsmann og god tolk.
- Etiske dilemmaer. En del fagspørsmål finnes det ikke opplagte og riktige løsninger på. Tolken opplever at hun eller han står overfor et yrkesetisk dilemma. Et slikt dilemma kan for eksempel være at tolken opplever at helsepersonell behandler en innvandrer svært dårlig og respektløst. Skal tolken si noe til sin oppdragsgiver etterpå? Et annet eksempel kan være at tolken tolker for en og samme person i forhold til ulike instanser, og der tolken opplever at vedkommende innvandrer forteller ulike historier til disse. En slik situasjon kan være en stor påkjenning for tolken. Gjennom å drøfte slike dilemmaer med andre tolker kan deltagerne i gruppen selv finne fram til løsninger på vanskelige situasjoner.
- Sikkerhetshensyn. I en del tilfeller blir tolker innblandet i farlige eller truende situasjoner. Dette kan for eksempel oppstå når tolking foregår i en konfliktsituasjon på et sosialkontor eller i forbindelse med psykotiske pasienter. En del tolker har erfaring med at de blir glemt etter at de har opplevd farlige og voldelige situasjoner. Etter slike situasjoner på sosialsentra eller i psykiatrien får de ansatte vanligvis anledning til å få krisesamtaler, og ikke sjelden involveres hele arbeidsplassen i det som har skjedd. Tolken, som ikke er ansatt, blir ofte ikke tatt med på dette krisearbeidet og må dra hjem alene eller videre til et nytt oppdrag. En veiledningsgruppe kan både drøfte og gi råd om hvordan man konkret kan forholde seg til truende situasjoner. I tillegg kan gruppen være et fristed for å dele etterreaksjoner på slike opplevelser.
- Fagutvikling. Veiledningsgruppene fungerer også som et sted der tolkene utveksler kunnskap om tolkemetodikk. De lærer praktiske metoder og tolketekniske ferdigheter av hverandre når de i veiledningen spør om råd med hensyn til hva de kunne ha gjort bedre i en gitt situasjon. Ofte er denne kunnskapen så praktisk og jordnær at den ikke inngår i mer formaliserte kurs. En slik teknikk kan for eksempel være å bruke papir og blyant under tolkingen for å unngå konstant øyekontakt med de som tolkes for. Dette hjelper tolken til å skjerme seg. På den måten bidrar tolken også til at de som snakker til hverandre blir nødt til å forholde seg direkte til hverandre i stedet for til tolken.
I gruppene arbeider man også med bevisstgjøring av egne svake og sterke sider ved seg selv som fagperson og menneske.
Hva hindrer tolkene i å bli med på veiledningsgrupper? Det er flere grunner til at tolker ikke går i veiledning. Én grunn er at tolketjenesten der de er ansatt ikke betaler tolkene for veiledningstiden. Det er ofte ikke blitt satt av øremerkede midler til veiledning for tolker. En del tolker opplever lite støtte fra ledelsen ved tolketjenesten i forhold til å få delta i veiledning. Deltakere som allerede er i grupper, kan bli forhindret i å komme fordi de blir tildelt oppdrag i veiledningstiden uten å ha blitt spurt om det passer.
En annen grunn er at tolker og tolkeledere ikke vet hva veiledning er. En del tror at veiledning er et slags kurs og at det å gå i veiledning betyr at man ikke er dyktig nok. Igjen kan det være nyttig å trekke paralleller til helsepersonell. Helsepersonell anser det som profesjonelt og nødvendig å gå i veiledning for å kontinuerlig utvikle seg som fagperson. Ved psykiatriske poliklinikker er personalet ofte pålagt veiledning i grupper.
Avslutning I denne artikkelen hevdes det at tolker bør få veiledning på lik linje med andre yrkesgrupper som arbeider med psykososiale problemstillinger. Tolkene arbeider mye alene og opplever mye som gjør sterkt inntrykk. I motsetning til andre faggrupper, har mange tolker ingen de kan prate med om det de opplever. Veiledningen dekker behovet for faglig utvikling og følelsesmessig støtte. Den utgjør et forum der man kan snakke fritt om vanskelige ting som andre kjenner seg igjen i, noe som minker den ensomhetsfølelsen mange tolker sitter med.
Rent faglig får tolker lite tilbakemeldinger på arbeidet sitt. Denne spesielle arbeidssituasjonen gjør at mange ikke orker å tolke over lengre tid. Det er et problem at erfarne tolker finner seg annet arbeid. Profesjonelt drevne veiledningsgrupper kan være en måte å forebygge dette på.
Artiklen er tidligere publisert i:
Linjer 2000, nr. 2