Fra avdekking til behandling

Det er en utbredt oppfatning i Norge at barn som har blitt utsatt for vold, overgrep eller andre traumer oppdages for sent og for sjeldent. Det er derfor viktig å våge å stille de vanskelige spørsmålene til barna.

For å forhindre underbehandling og overdiagnostisering på grunn av symptomforverring må omsorgspersoner og personer som jobber tett med barn vite hva de skal se etter og våge å stille de vanskelige spørsmålene.

Spør man ikke, får man ikke svar

Hver dag blir et betydelig antall barn i Norge utsatt for vold, overgrep eller andre traumatiske hendelser. Det er godt dokumentert at barn som har blitt utsatt for vold og traumer har opphøyd risiko for å utvikle alvorlig helseproblem. Dette kan være post-traumatiske stresslidelser (PTSD), angst, depresjon og atferdsvansker (Gerson og Rapaport, 2013).

En traumatisk hendelse kan ha stor innvirkning på et barns fortolkning av verden ved at gode antakelser brister under fysiske og psykiske krenkelser. Dette beskriver Janoff-Bullman (1992) i boken Shattered Assumptions. De potensielt store helsekonsekvensene knyttet til vold- og traume-opplevelser taler for tiltak som kan bidra til tidlig avdekking, intervensjon og behandling. Barn kan ofte behøve hjelp til å omvende negative tanker knyttet til traumet, som for eksempel frykt, skyld og skam. Men blir ikke barna spurt, vil de kanskje ikke fortelle om opplevelsene og dermed heller ikke få hjelp tidlig nok.

Riskofaktorer for vansker

Selv om det ikke finnes sikre indikatorer på hvem som vil utvikle alvorlige vansker på grunn av traumer, har flere metastudier av både voksne og barn vist at mangel på sosial støtte, tilleggsbelastninger og negative kognitive og emosjonelle reaksjoner er forbundet med risiko for å utvikle PTSD og andre alvorlige vansker (Brewin m.fl., 2000, Ozer m.fl., 2008; Trickey m.fl., 2012). Voksne bør derfor ha en åpen tilnærming til å forstå og utforske årsakene til endringer i barns atferd og uttrykk. En slik tilnærming er nyttig fordi tegn på traumeerfaringer kan komme til uttrykk på mange ulike måter. Tegnene kan også holdes skjult av forskjellige årsaker.

I den norske omfangsstudien rapporterte 60 % av kvinnene og 70 % av mennene at de aldri hadde snakket med helsepersonell om sine voldserfaringer (Thoresen m.fl., 2014). En nyere studie fant at det tar i gjennomsnitt 17 år før en som er utsatt for seksuelle overgrep forteller om dette (Steine m.fl., 2016). Det er videre nevneverdig at barn som blir henvist til BUP ofte ankommer med symptomer på vold og traumer, men uten at dette er kjent for de som henviste (Ormhaug, et al., 2012).

Etterlyser voksne hjelpere

En estimert andel på 40-65 prosent av barna som kommer til BUP har opplevd traumer (Fagermoen, Husebø og Skagemo 2017). Unge brukereksperter etterlyser derfor voksne hjelpere som tør å spørre barn og unge om de blir utsatt for vold og overgrep (Barneombudet, 2017).

Studier viser at selv fagpersoner innen psykiatrien kan vegre seg for å gå inn på sensitive områder. Har man mistanker om at et barn har blitt utsatt for vold eller overgrep, men er usikker på hva som har skjedd og hva en bør gjøre, vil et godt utgangspunkt være å invitere barnet til en samtale om det man er nysgjerrig på. Et mål for samtalen bør være å forsikre seg om at barnet er trygt. I tilfeller hvor det viser seg at et barn har blitt utsatt for traumer, kan det være nødvendig å få utredet eventuelle hjelpebehov.

For den som hjelper kan det være nyttig å tenke på at barn vanligvis synes det er helt greit å bli spurt om vanskelige ting, selv om voksne kanskje tenker mest på at det kan være ubehagelig (Dos Santos, Jensen og Ormhaug, 2016).

Tilbake til hovedsiden.