Et ikke-tema
Studien søkte informasjon om hvordan helsevesenet møter kvinner som er kjønnslemlestet og har psykiske utfordringer som følge av det. Hundre intervjuer ble foretatt med helsearbeidere om møter med subsahariske afrikanske kvinner.
Forskerne fant at kjønnslemlestelse stort sett var et ikke-tema blant helsepersonell som behandlet subsahariske afrikanske kvinner, selv om de kunne ha en mistanke om at kvinnene var kjønnslemlestet.
Årsakene til at kjønnslemlestelse blir et ikke-tema ligger både hos helsepersonell og hos pasientene selv. Det er et sosialt stigma rundt psykiske problemer blant disse gruppene, som gjør at mange ikke tar slike problemer opp med for eksempel fastlegen.
Fastlegene som deltok i studien spurte gjerne ikke pasientene om kjønnslemlestelse. Ofte var dette av hensyn til pasienten; de ville helst ikke ta opp noe som pasientene kanskje ikke ønsket å snakke om.
Tre nivåer i helsevesenet
Den lille gruppen av subsahariske afrikanske kvinner ble som et kikkhull inn i helsevesenet som dannet grunnlaget for en analyse av systemet som helhet. Flyktninger som kommer til Norge er ofte traumatiserte, de har mye ballast og mentale problemer. Likevel kan det være vanskelig å få hjelp i spesialisthelsetjenesten. Noen får henvisning dit fra fastlegen, men ofte blir henvisningen avvist.
Rask psykisk helsehjelp, Aktivitetshus og Frisklivsentraler er lavterskeltiltak i kommunene som har fokus på mental helsehjelp. Det er meningen at pasienter skal finne veien dit uten henvisning. Etter hvert har disse tilbudene fått stor pågang og ventelister, selv om de i utgangspunktet var ment å være lavterskeltilbud.
Forskerne så at lavterskeltilbudene nærmest har dannet et tredje nivå i helsevesenet i tillegg til primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Dette nivået fungerer som en avlastning for de øvrige nivåene, og tar av for noe av presset som oppstår hos fastleger og i spesialisthelsetjenesten.
Kvinner berørt av kjønnslemlestelse er gjerne ikke å finne innenfor disse tiltakene, bortsett fra ved Frikslivssentralene som også har fokus på det fysiske. De har treningsgrupper med kvinner som har subsaharisk bakgrunn.
Forsvinner i systemet
Det å vite hvilke tilbud som er tilgjengelige og aktuelle for den enkelte er en egen kompetanse. Ikke alle som jobber i helsevesenet har fullstendig oversikt over hva som finnes av tilbud og behandlinger.
En del tilbud er frivillige og kan være lagt opp til at den enkelte tar initiativ selv. Dette forutsetter en kunnskap om helsevesenet som de fleste subsahariske kvinner ikke besitter.
Imidlertid så man at en del subsahariske kvinner tok i bruk kommunale tilbud som frisklivssentraler. Tilbudene på frisklivssentraler har også fokus på det fysiske og kan ikke erstatte tilbud i spesialisthelsetjenesten.
Fastlegene blir som «advokater» for pasientene
Det trengs tid for å ta opp problemer hvor kulturforskjeller gjør seg gjeldende, som for eksempel kjønnslemlestelse. Per nå har ikke fastlegene denne tiden tilgjengelig for pasienter som har behov for det. Forskerne så at fastlegene gjerne prøver så godt de kunne. De var omsorgsfulle, noen tok til og med samtaler etter jobb for å gi tid til pasientene.
Det stopper opp i henvisningspraksisen til spesialisthelsetjenesten. Flere fastleger beskrev det som nesten nytteløst å bruke avtalepsykologer og også vanskelig å få gjennom en henvisning til Distriktpsykiatriske sentre (DPS).
Legens evne til å legge frem pasientens sak blir viktig når de henvender seg til DPS-ene. Noen leger hadde tatt skrivekurs for å lære seg å bruke de riktige ordene og formulere seg på en sånn måte at pasientene blir fulgt opp i spesialisthelsetjenesten.
