Hovedmålet med studien var å kartlegge langvarige psykiske helsekonsekvenser etter katastrofeeksponering og finne variabler som kunne predikere alvorlige psykiske problemer i etterkant av tsunamien i 2004. I tillegg ønsket vi å studere endringer i religiøs overbevisning i etterkant av en naturkatastrofe.
Alle nordmenn som var _18 år (n=2468) og som ble evakuert fra de tsunamirammede landene, ble invitert til å delta i vår studie; 899 svarte på et spørreskjema etter 6 måneder (T1), 1180 deltok etter 24 måneder (T2) mens 674 personer deltok begge gangene. Et tilfeldig utvalg av de som ikke svarte ved T2 ble telefonintervjuet.
Alle voksne som hadde vært i det hardt rammede området Khao Lak i Thailand, ble dybdeintervjuet 2.5 år etter katastrofen. 63 personer av de 75 vi fikk kontakt med deltok.
Katastrofeeksponering som f.eks. vært vitne til død og lidelse, blitt tatt eller nesten tatt av vannet og mistet nærstående, peritraumatisk trusselopplevelse, nevrotisisme og lite sosial støtte var de sterkeste prediktorene for posttraumatisk stress 6 måneder etter katastrofen. Bedring i posttraumatisk stress fra T1 til T2 var relatert til høyt symptomnivå ved T1 og emosjonell stabilitet, men ikke til sosial støtte. Å bli henvist til spesialisthelsetjenesten førte ikke til høyere fall i symptomnivået.
De som ikke deltok i studien var mindre eksponert og hadde lavere nivå av posttraumatisk stress. De vanligste årsakene til manglende deltakelse var at studien ikke føltes relevant og generell mangel på tid og interesse.
2.5-års insidensen av PTSD og depresjon etter tsunamien var henholdsvis 36.5 % og 28.6 % blant overlevende fra Khao Lak. Betydelig bedring i denne gruppen førte til at det var få deltakere med kroniske symptomer. Omkring halvparten av de som utviklet PTSD, ble bedre i løpet av det første året. Forekomsten av psykiatriske lidelser i tillegg til PTSD som for eksempel fobier, sosial angst, dystymi og depresjon var vanlig. Imidlertid var det kun PTSD og depressive lidelser som var relatert til funksjonsnedsettelse.
Religion spilte en mindre viktig rolle i livene til norske tsunamioverlevende. Personer med høy grad av eksponering var mer tilbøyelig til å rapportere endringer i religiøs overbevisning, styrket likeså svekket. Det var ingen forskjell i posttraumatisk stress, generell psykopatologi eller tilfredshet med livet mellom religiøse og ikke-religiøse personer.