Barn i krise: Samarbeidet mellom barnevern og politi

Rapporten inneholder to delprosjekt. I delprosjekt 1 har blikket vært rettet mot etatenes samarbeid i akutte kriser. Samarbeidet er belyst gjennom intervjuer med informanter ved henholdsvis barnevernvakter og de operative tjenestene i politiet. Vi har også innhentet informasjon fra årsrapporter ved barnevernvaktene, og et års loggføring av alle akutthendelser ved en av barnevernvaktene. I delprosjekt 2 har vi hatt fokus på fordeling av etatenes ansvar og roller når saken skal undersøkes og rettslig etterforskes samtidig som barna skal ytes barnevernfaglig hjelp. Saksprosessen har blitt fulgt frem til barn formelt avhøres av politiet ved Statens Barnehus. Informantene i dette delprosjektet har primært vært etterforskere i politiet og saksbehandlere fra det kommunale barnevernet. Vi har spesielt sett på endringer i yrkesutøvelse og samarbeidsformer knyttet til de nye forskriftene fra 2015 om tilrettelagte avhør av barn og andre sårbare grupper.

Innledningsvis i delprosjekt 1 og delprosjekt 2 redegjøres det nærmere for hvilke data som er innhentet og hvilken metodisk tilnærming som er benyttet i undersøkelsene.

Delprosjekt 1: samarbeidet i akutte situasjoner

• Barnevernvaktene er barnevernets forlengede arm etter kontortid, i helger og høytider; de er lokalisert på eller i tilknytning til de lokale politikamre og arbeider tett med operative enheter i politiet. Mens tjenestens opprinnelige målgruppe var barn og unge som hadde begått kriminelle handlinger eller viste tegn på atferdsproblemer, handler mellom 60 og 70 % av tjenestens henvendelser i dag om familievold eller omsorgssvikt der mindre barn rammes. En slik endring kan indikere at både politiet og barneverntjenestene har økt innsikt i og kunnskap om hvordan familievold og omsorgssvikt kan føre til omfattende og langvarige skader på barns utvikling og helse. Flere slike saker avdekkes og arbeides med i akuttfasen, både i politietaten og ved de lokale barnevernvaktene.
• Det er blitt satt spørsmål ved i hvilken grad aktørenes kunnskaper om eget lov- og regelverk og tilsvarende samarbeidspartnernes lov og rammeverk virker inn på aktørenes yrkesutøvelse i akutte familiære kriser. Informanter i politiet og ved barnevernvaktene har gjennomgående god kunnskap om eget lovverk. Kunnskapen om samarbeidspartnernes lov og regelverk er svak hos begge aktørene. Dette blir likevel ikke opplevd som et hinder når etatene skal løse sine respektive oppgaver i kriser. Aktørene stoler på at samarbeidspartnerens representanter ivaretar sine oppgaver innenfor lovens bestemmelser. Etatenes ulike myndighetsområder blir i høy grad respektert av begge aktører. Gjensidig tillit synes å være en nøkkelfaktor i samhandlingen mellom etatene.
• Politiets sikkerhetsforståelse og sikkerhetstiltak er en viktig og prioritert oppgave i akuttfasen. Det nære samarbeidet med politiet har ført til at også barnevernvaktene har et stort fokus på sikkerhetsrutiner når de arbeider hjemme hos familier. Barnevernvaktene har en fortløpende kontakt med politiets operasjonssentral og de rapporterer jevnlig om hvor de befinner seg og hvilke saker de arbeider med. Ved alle alvorlige hendelser er politiet til stede for å sikre barnevernvaktenes arbeidssituasjon. Ansatte ved barnevernvaktene mener politiets assistanse i akuttfasen er en forutsetning for at de skal kunne utføre sine oppgaver i alvorlige kriser.
• Politiets nye retningslinjer i familievoldssaker har ført til endrede rutiner i akuttfasen. Politiet forholder seg nå mer aktivt til barna. Samtidig som politiet skal ivareta foreldre og barns behov for trygghet og sikkerhet, kan det også være behov for å innhente bevis i en eventuell senere straffesak. Samtaler eller avhør av barna er i dag en del av politiets rutine. Politiets informanter opplyser at de støter på flere dilemmaer og gråsoner når de skal ivareta barnets rettsikkerhet og ofte i tillegg innhente bevis i en eventuell senere straffesak. Feltet åpner for diskusjon av etiske og strafferettslige spørsmål og hvordan barn best kan beskyttes i krisen samtidig som barnas rettigheter ivaretas.
• I akutte familievoldssaker der mindreårige barn er krenket har politiet ofte rollen som «døråpner» for barnevernvaktene. Når barnevernvaktene kommer til åstedet overføres ansvaret for barna til dem. Hva som skal skje med barna videre i akuttfasen er det barnevernvaktene som styrer. I de fleste saker blir barna værende i hjemmet i etterkant av en voldshendelse. Barnevernvaktene skal påse at barnas omsorgssituasjon denne dagen eller kvelden er godt nok ivaretatt. De yter foreldrene faglig assistanse, de samtaler med barna og kartlegger omsorgsbehov. Saken rapporteres så videre til stedlig barneverntjeneste.
• Det er i de alvorligste familievolds- og omsorgssviktsaker de to profesjonene samarbeider tettest. I slike situasjoner er det barnevernvaktene som foretar den faglige vurderingen av om barn skal hasteplasseres. Ved hasteplassering bistår politiet dem under hele saksprosessen. Politiet og barnevernvaktene gir uttrykk for et gjennomgående godt samarbeid med klar ansvarsfordeling mellom etatene i disse mest kritiske sakene.
• Loggnotater og intervjuer av ansatte i politiet og ved barnevernvaktene viser at i tilnærmet alle akuttsaker snakker begge etater med barna. De vet imidlertid lite om innholdet i hverandres samtaler. Politiet snakker som regel med barna før barnevernvaktene kommer til stede, og tilsvarende samtaler barnevernvaktene med barna når politiet forlater åstedet. Etatenes samtaler med barn i kriser bør i større grad koordineres og etiske dilemma tematiseres.
• Selv om operasjonssentralene har en sentral rolle i å formidle saker til barnevernvaktene, er det ordensavdelingene som møter familiene i felt og beslutter om barnevernvaktenes assistanse er påkrevet i akuttfasen.
• Aktører i begge etater er omforente om at alle alvorlige omsorgssvikt- og voldssaker i hovedsak skal meldes til barnevernvaktene i akuttfasen. I mindre alvorlige voldshendelser foretas det en avveining av enkeltsaker på stedet. De to etatene har imidlertid et divergerende syn på politiets meldepraksis i slike saker. Barnevernvaktenes ansatte mener politiet i større grad burde anvende deres tjenester og kompetanse i kriser. Hvor listen legges for å alarmere barnevernvaktene variere mellom politidistrikter. Avgjørelser er også betinget av barnevernvaktenes åpningstider og tilgjengelighet. Tilgjengelige møteplasser for å diskutere felles saker synes også å virke inn på om saker meldes barnevernvaktene i kriser.
• Samarbeidet mellom politiet og barnevernvaktene har hatt få formaliserte retningslinjer og er i stor grad basert på sedvane og opparbeidede rutiner over år. Samarbeidet i enkeltsaker skjer planmessig der begge partene utviser stor enighet og kompetanse på hvordan saker skal gripes an og fordeles.

Delprosjekt 2: samarbeid fra anmeldelse til tilrettelagt avhør

Samarbeidet mellom politiet og barneverntjenestene er blitt intensivert etter innføring av de nye forskrifter om tilrettelagte avhør av barn fra 2015. Et prioritert mål for politiets arbeid er å avdekke og etterforske flere familievoldssaker der barn berøres. Politiet er tillagt ansvar for å undersøke og etterforske om det er begått en straffbar handling i familievoldssaker og hvem som har begått denne. I denne prosessen er politiet avhengig av et tett samarbeid med de kommunale barneverntjenestene. Informantene fra begge etater mener at retningslinjene i de nye forskrifter har virket etter hensikten. Særlig har korte frister før det foretas formelle avhør av barna og formaliserte møter mellom etatene i denne delen av saksprosessen åpnet for et bedret samarbeid mellom de to etater. Ønske om en åpen og tverretatlige dialog på et tidligst mulig tidspunkt var gjennomgående ved alle tjenestestedene både i politiet og i barnevernet.

Informanter i politiet formidler at barneverntjenestene i dag tar raskere kontakt med politiet for å anmelde familievoldssaker eller drøfte om saker bør politianmeldes. Politiet beskriver at de nå regelmessig samarbeider med barneverntjenestene, og at barneverntjenestene i hovedsak viser en bedre forståelse og respekt for deres arbeid i familievoldssaker. Deling av informasjon mellom etatene synes i hovedsak å skje uten konflikt. I samhandlingen mellom de to etatene er det imidlertid lokale variasjoner.

Ansatte i barnevernet er positive til å dele sine erfaringer og dokumenter med politiet, og mener åpenhet og personlig kjennskap styrker samarbeidet mellom dem. De ser positivt på at deres etat nå er aktivt deltagende i politiets arbeid med å tilrettelegge for avhør av barn ved barnehusene. Selv om mange i barnevernet ønsker og også praktiserer en åpen dialog med politiet, forbeholder de seg samtidig retten til selv å vurdere hva som er mest tjenlig for barnet i hver enkelt sak. Selv om aktørene fortalte om forbedringer på flere områder, pekes det også på viktige utfordringer i samarbeidsrelasjonen. I alle alvorlige voldshendelser og mistanker om slike var informantene i begge etater innforstått med at disse alltid skal politianmeldes. Det er i de mindre alvorlige sakene forskjeller i holdninger kommer til syne. To prinsipielle spørsmål ble tematisert som utfordrende i samarbeidet mellom politiet og barneverntjenestene.

• Hvilke saker, og på hvilket tidspunkt i saksprosessen barneverntjenestene skal kontakte politiet for å drøfte en familievoldssak eller inngi anmeldelse.
• Implikasjoner av barnevernets håndtering av enkeltsaker for politiets etterforskningsarbeid.

Barneverntjenestene forteller at når de i dag med større letthet kan kontakte politiet og drøfte saker uforbindtlig har dette ført til at flere saker politianmeldes på et tidligere stadium. Listen for å anmelde en sak synes å legges relativt lavt hos de fleste saksbehandlere. En anmeldelse er imidlertid avhengig av en rekke forhold som må overveies med tanke på de enkelte familiers situasjon og behov. Mange fremhever likevel at barnets beste må veies mot alvoret og konsekvensene av å innlede en straffesak.

Informantene opplyser at de i praksis strekker seg langt og unnlater ofte å samtale med barna før formelle avhør er foretatt. De synes å ha en større bevissthet om at de ikke trenger å snakke detaljert om de enkelte voldshendelser i samtaler med barna. Det vektlegges likevel at de ikke kan abdisere fra rollen som barnets representant, og bruke sine barnevernfaglige metoder i arbeidet med familier. Barneverntjenestenes holdninger til når de skal kontakte politiet for å drøfte en sak eller innlevere en anmeldelse varierer både mellom kontorer og også innenfor ett og samme kontor.

Politiets representanter formidler at de i større grad ønsker «å ha en hånd på rattet» i alle saker som handler om familievold og alvorlige krenkelser av barn. Dette betyr imidlertid ikke at de ser for seg at alle disse sakene ender opp med en formell anmeldelse. Politiinformanter forteller at på tross av at barneverntjenestene nå tar kontakt på et tidlig tidspunkt, mener de at slike praksiser kan bli bedre. Flere i politiet etterlyser klarere rammer og rutiner for å påse at flere aktuelle familievoldssaker meldes til politiet fra barnevernet side.

Politiinformantene hadde et noe delt syn på barnevernets arbeid i familievoldssaker. Betegnelsen «ferdig snakket» var et kjent begrep i begge etatene. Med dette siktes det til situasjoner hvor barn har gått lei av å fortelle sin historie før de kommer til tilrettelagte avhør fordi de allerede har snakket med flere personer og instanser eller fordi barnevernet har hatt gjentakende samtaler med barna. Noen politiinformanter hevder at barnevernets metodebruk og samtaler med barna skaper problemer for politiets etterforskende arbeid. Politiinformantene hadde imidlertid delte meninger om hvorvidt dette skapte problemer i deres yrkesutøvelse.

De fleste av politiinformantene mener at det generelt sett er god flyt i sakene mellom de to etatene, og at mindre uoverensstemmelser ikke må skygge for de gode erfaringene. Her fremholdes den gode dialogen som viktig. Personlig kjennskap og større kunnskap om den andre etatens rammeverk og mål kan åpne for en større gjensidig forståelse av profesjonenes ulike oppdrag. Det bør derfor sikres at politiet får økt kunnskap og forståelse av barneverntjenestenes oppgaver og deres samfunnsmandat, og tilsvarende at barneverntjenestene har god kjennskap til politiets arbeidsoppgaver og mandat i denne fasen av samarbeidet.