Tema: Vold og overgrep

Den vanskelige samtalen. Barneperspektiv på barnevernarbeid. Kunnskapsbasert praksis og handlingskompetanse,

Langballe, Å., Gamst, K., & Jabobsen, M. (2010). Den vanskelige samtalen. Barneperspektiv på barnevernarbeid. Kunnskapsbasert praksis og handlingskompetanse,.

Metoden for barnesamtaler i barnevernet hjelper barn som er utsatt for overgrep og omsorgssvikt til å fortelle sin historie.

Fra sammendraget

En dialogisk samtalemetodikk for barn i dommeravhør (DCM) (Gamst & Langballe, 2004) er utviklet og deretter prøvd ut og tilpasset barnesamtaler i barnevernet. Utprøvingen som innebærer at et barnevernkontor, med både ledelse og barnevernkonsulenter, har vært involvert i en opplæring i nesten to år, kan betegnes som en innovasjon fordi den har ført til endringer av eksisterende praksis. Innovasjonen innebærer implementering av både teori, metodiske fremgangsmåter og utvikling av personlige ferdigheter.

Relatert til tidligere undersøkelser vedrørende effekt av opplæring i samtalemetodikk for barn innen politi og barnevern, er denne studien unik. Det er ikke tidligere beskrevet en feltstudie hvor det er tatt hensyn til både opplæringens faglige innhold, tidsaspekt, læringsstrategier og organisasjonmessige forhold når det dreier seg om implementering av samtalemetodikk for barn.

Mål og problemstillinger

Studiens overordnede intensjon er å fremskaffe mer kunnskap om barnesamtalen i barnevernet, implementere forskningsbasert metodikk, og å øke barnevernkonsulentenes handlingskompetanse slik at barneperspektivet i større grad ligger til grunn for deres arbeid. 

De nevnte målene er operasjonalisert til følgende problemstillinger:

  • Kan en dialogisk samtalemetode for barn (DCM) • utviklet for saksbehandling for domstolene (dommeravhør) være anvendbar i barnevernfaglig praksis?
  • Hvordan kan DCM tilpasses de spesifikke kravene til samtaler med barn i

    avdekkings- og oppfølgingssamtaler i barnevernet?

  • Hva er nødvendige komponenter i en opplæringsmetodikk som fører til en

    reell implementering og tilpasning av DCM i barnevernet?

  • Hvordan innvirker DCM på barnevernets praksis relatert til gjennomføring av barnesamtaler?

Metode

Prosjektet innebærer både innovasjon og forskning. Innovasjonen består av en implementeringsperiode på ett og et halvt år, hvor 12 erfarne barnevernkonsulenter pluss to fagledere på ett barnevernkontor har fått opplæring i DCM.

For å måle resultatene av opplæringen er det foretatt statistiske analyser av 27 samtaler som er gjennomført før opplæringens start, umiddelbart etter opplæringen og seks måneder etter avsluttet opplæring. Disse kvantitative analysene er basert på et modifisert registreringsskjema utviklet av Gamst og Langballe (2004).

Videre har barnevernkonsulentene tatt notater etter alle samtalene, og gitt sine subjektive erfaringer og refleksjoner vedrørende opplæringen og benyttelse av DCM. De har også blitt observert av prosjektlederne eller prosjektmedarbeiderne under en samtale hver, og fått umiddelbar tilbakemelding på denne.

Lydopptakene og dialogutskriftene av barnesamtalene er også benyttet som grunnlag for egenanalyse og som grunnlag for tilbakemeldinger på de gjennomførte barnesamtalene. Det er foretatt prosessevaluering midtveis i innovasjonen, samt sluttevaluering hvor det er gjennomført skriftlige gruppeoppgaver og nedtegnet referater fra diskusjoner. Dette materialet er analysert kvalitativt.

Resultater

Et hovedresultat er at barnevernkonsulentene rapporterer at innovasjonen har ført til en klar forbedring av praksis når det gjelder å gjennomføre barnesamtaler i barnevernet.

Studien gir videre funn innen to områder:

1: Opplæringen

  • Vesentlige anbefalte tilnærminger i DCM tas i bruk etter opplæringen.
  • Størst endring skjer innen de områdene av samtalemetodikken som dreier seg mest om de tekniske ferdighetene, som samtalestruktur og spørreformuleringer.
  • Ferdigheter som krever endring av holdninger og væremåter, • relasjonelle ferdigheter, øker på kortere sikt, men avtar etter seks måneder. For at alle aspektene ved DCM skal integreres til god kommunikasjonskompetanse hos den enkelte, som varer over tid, trengs mer og vedvarende personlig veiledning.
  • Innovasjonens opplæringsmetode betraktes som adekvat og tilstrekkelig for at det skjer vedvarende endringer i organisasjonen. Hele kontoret har fått et eierforhold til DCM.
  • Prosjektets deltakere beskriver et økt og utvidet barneperspektiv. Ved å samtale med barnet blir barnevernkonsulenten i større grad oppmerksom på alvoret i barnets omsorgssituasjon, og barnets behov blir mer synlig. Dette fører igjen til høyere grad av medvirkning for barnet.
  • De formelle rutinene har tidligere overskygget barneperspektivet.

2: Metodeutprøving og tilpassing

  • DCM frembringer mer kvalitativ informasjon fra barna enn hva vanlig praksis har gjort.
  • Barnevernkonsulentene erfarer i høy grad at det er nyttig å ha fått et verktøy for samtaler med barn når barnets omsorgssituasjon skal undersøkes, og når igangsatte tiltak skal følges opp.
  • Dimensjonene i DCM’s rammeverk får ulik betydning i henhold til målet i de forskjellige typene samtaler som barnevernkonsulentene gjennomfører.
  • De ulike dimensjonene innen de enkelte fasene i DCM kan med letthet tilpasses avdekkings- og oppfølgingssamtaler med barn i barnevernet.
  • Barnesamtalen i barnevernet inngår i en helhet, hvor forberedelser og etterarbeid/ oppfølging får en helt annen karakter enn i den strafferettslige konteksten.
  • Det fremkommer et behov for å innlemme en ny fase, benevnt som oppfølgende fase (fase 8) i DCM.
  • Det er behov for nye organisatoriske rutiner som kan sikre akutt beskyttelse
  • ·og hjelp til barnet når det er vurdert som påkrevet, og at adekvate tiltak settes inn på sikt.

Etter implementeringen er det innredet et eget rom for samtaler med barn.

Implikasjoner

Barnevernet har unike muligheter til å få tilgang til barn og unges subjektive virkelighetsbeskrivelser, og de har et stort ansvar for å beskytte og ta vare på barn.

Denne undersøkelsen viser at det er krevende å tilegne seg ferdigheter som handler om kommunikasjon med barn i barnevernfaglig virksomhet, både på et personlig og et administrativt plan.

Noen barn kan, vil eller tør ikke fortelle hvordan de opplever sin virkelighet. Da skal de få slippe å si noe, og likevel få støtte og beskyttelse. Andre barn er motiverte og ser det som en rett å få muligheter til å fortelle om seg selv. Da er det svært viktig at de blir lyttet til og tatt på alvor. Å involvere barna i saksbehandlingen krever rutiner for samarbeid slik at barna blir fulgt opp. Dette innebærer tilgang på adekvate hjelpetiltak på kort og lengre sikt.

Det handler i denne sammenheng ikke kun om at barnevernkonsulentene tilegner seg kunnskap om alle forhold som influerer på kommunikasjonen med barnet i samtalen.

For å ta i bruk den nye kunnskapen, kunne tilpasse samtalemetodikken til samtaler med ulike barn samt tilpasse den til en personlig stil, trengs et system som sikrer at den nyervervede kunnskapen vedlikeholdes og videreutvikles.

Forskerne

  • Langballe, Åse

    Langballe, Åse

    Pensjonert forsker II / dr. polit., spesialpedagog

    Vis profil

Den vanskelige samtalen. Barneperspektiv på barnevernarbeid. Kunnskapsbasert praksis og handlingskompetanse,

PDF 1.1MB

Last ned publikasjon