Vi har ikke bare sett på det som lenge har vært myndighetenes satsningsområde – vold i nære relasjoner – men på alle former for vold.
Gjennom fokusgrupper og intervjuer har vi innhentet erfaringer fra ansatte i forskjellige hjelpetjenester i førstelinjen, inkludert frivillig sektor, og fra mennesker som har vært utsatt for vold. Blant instanser som er omtalt i rapporten finner vi NAV, barnevernet, ulike spesialisthelsetjenester, politiet og frivillige organisasjoner. Vi har også foretatt en gjennomgang av den svenske Brottsoffermyndigheten (BrOM), med det formål å se på om BrOM kunne fungere som en modell for «en nasjonal offeromsorg» i Norge.
Vi fant et relativt stort samsvar mellom erfaringene og synspunktene til de ansatte og «de utsatte». Dette gjaldt eksempelvis både i spørsmålet om hva som kan sies å være et faglig godt hjelpearbeid og når det gjaldt spørsmål om behov for tid, kunnskap og kompetanse.
Både de ansatte og de voldsutsatte understreket viktigheten av å få delta i egne saker og være med i prosessen. Mange var inne på viktigheten av å få et best mulig grunnlag for å foreta egne valg i en vanskelig situasjon. For øvrig signaliserte de som hadde vært utsatt for vold, at god informasjon om hjelpetilbudet, tilgjengelighet til god rådgivning også utenom vanlige «åpningstider» er viktig.
På bakgrunn av studien av BrOMs virkeområde og virksomhet, samt det som kom fram i fokusgrupper og intervjuer, er det ikke grunnlag for å si at BrOM er en god modell for en «nasjonal offeromsorg». BrOM er først og fremst en instans i rettsvesenet, med hovedfokus på rettslige spørsmål. En langt mer omfattende og helhetlig tilnærming må til dersom en skal en ivareta mennesker som har vært utsatt for vold på en god måte.
