Ikke verdt å gå til politiet med: Om vold i parforhold som ikke er anmeldt

Vold i nære relasjoner har vært et nasjonalt satsningsområde i omkring to tiår. Ved hjelp av lovgivning, nasjonale handlingsplaner og andre politiske tiltak vil myndighetene redusere forekomsten av volden. Politiet har hele veien blitt tildelt en sentral posisjon i dette arbeidet, men for at politiet skal kunne gjøre noe med vold bak lukkede dører, må de varsles.

Det er imidlertid relativt få som sier fra til politiet om volden partneren utsetter dem for. I denne rapporten intervjues kvinner og menn som ikke har anmeldt. Var anmeldelse noe de hadde tenkt på, og hva hadde de i så fall tenkt? Eller kunne det være at andre ting var viktigere?

Undersøkelsen viser at politiet i begrenset grad ble sett som relevant i kvinnenes og mennenes liv med vold. De hadde imidlertid klare oppfatninger om hvordan politiet tenker om, og arbeider med, vold i parforhold. Blant annet antok de at volden måtte være alvorlig og at handlingene måtte kunne bevises. De ga også uttrykk for tvil om hvorvidt politiet kan beskytte den som eventuelt anmelder. Alt i alt hadde deltakerne liten tiltro til anmeldelse og følgelig til hva politiet kunne bidra med.

Politianmeldelse ble dessuten sett som vanskelig av hensyn til barn og øvrige familiemedlemmer. Det så også ut til at erfaringer med hjelpeapparatet og sivilrettssaker bidro til å gjøre politianmeldelse uaktuelt.

Det var mange likhetstrekk i kvinnenes og mennenes tanker om det å kontakte politiet, men menn skilte seg sterkt ut ved for det meste å anta at politiet neppe ville ha trodd på at de var blitt utsatt for vold fra sin kvinnelige ektefelle eller partner.

Et lite antall deltakere hadde forsøkt å anmelde. Deres erfaringer samsvarte i betydelig grad med oppfatningene hos dem som ikke hadde anmeldt.