Aceh-provinsen i Indonesia var det området i verden som ble hardest rammet av tsunamien i 2004. Om lag 170 000 mennesker mistet livet og 600 000 mistet livsgrunnlaget. Da flodbølgen traff Aceh, bodde det om lag 185 personer med acehnesisk bakgrunn i Norge.
NKVTS gjennomførte en spørreskjemaundersøkelse i 2006 blant voksne acehnesere som bodde i eksil i Norge. Det ble også foretatt kvalitative intervjuer, både med acehneserne og med representanter for kommuner, myndigheter og frivillige organisasjoner.
Den foreliggende studien viser at hver norske acehneser i gjennomsnitt mistet 20 personer: 10,2 familiemedlemmer og 9,8 venner. I tillegg til sorgen over de døde var bekymringen sterk for de overlevende i Aceh. Aller helst ville de reise tilbake til Aceh for å bistå, være sammen med sine nærmeste og delta i sorgen.
På spørsmålet om hvem de opplevde de kunne få hjelp og støtte fra i tiden etter tsunamien nevnte de fleste kommunen der de bor etterfulgt av venner, frivillige organisasjoner og familie.
Det ble etablert hjelpe- og støttetiltak i alle de tre kommunene hvor acehneserne i Norge er bosatt. Acehneserne ble bedt om å angi hvordan de i ettertid vurderte støtten og hjelpen de fikk i perioden etter tsunamien. Over halvparten, 54 %, uttrykte misnøye med den. Bare 26 prosent var enten ”fornøyd” eller ”svært fornøyd”. Det finnes naturligvis ingen hjelpetiltak som kan erstatte eller gjøre godt igjen tapet og det skal mye til at man føler seg ”fornøyd”. Kritikken var likevel påfallende sterk. Mye av den rettet seg mot reisestøtte-ordningen.
Femten måneder etter flodbølgekatastrofen, var det fortsatt mange av acehneserne som hadde sterke opplevelser av sorg. Den foreliggende studien viser også at svært mange i gruppen hadde en påvirket psykisk helse på dette tidspunktet. Over 75 % av spørreskjemadeltakerne hadde en symptombelastning av antatt klinisk betydning