Da det ble foreslått at krisesentrene i Norge skulle lovfestes, anså norske myndigheter derfor at en ikke kunne lage en særskilt lov for kvinner. Fra januar 2010 fikk også menn lovfestet adgang til krisesentrene.
I prosjektet som har resultert i denne rapporten, har vi spurt menn som har brukt, eller bodd på, krisesentrene om hvordan de har opplevd hjelpen de har fått. Forståelsen av krisesentrene som mennene vi intervjuet la for dagen, må delvis ses i lys av den livssituasjon de var i da de ble kjent med krisesentertilbudene, og søkte hjelp og/eller tilflukt på sentrene.
Studien viser blant annet at det er en rekke likheter mellom menns og kvinners tanke- og handlemåter når de rammes av vold fra sin partner. Faktorer som frykt for mer vold, skam, engstelse for hvordan det skal gå med barna, varme følelser for den som anvender vold osv. går igjen både i menns og kvinners fortellinger om livet med volden. For de fleste av mennene fremsto imidlertid ikke krisesentrene som en mulig hjelpeinstans. Gjennomgående forteller også mennene i studien om en følelse kvinner i samme situasjon sjelden setter ord på, nemlig redselen for ikke å bli trodd når de forteller om volden til noen. Forskning viser eksempelvis at menn ofte har problemer med å få forståelse for det de utsettes for i kontakten med politiet.
Mennene vi intervjuet var i det store og hele svært fornøyde med hjelpen de fikk på krisesentrene, og det er grunnlag for å si at menn som utsettes for vold fra ektefelle eller partner kan ha like stort utbytte av hjelpen krisesentrene gir, som kvinner i tilsvarende situasjoner.
