I denne artikkelen analyseres fortellingene til ungdommer som har opplevd vold i hjemmet. Her diskuteres hva vi kan lære om det å være ungdom med slike erfaringer, når vi bruker narrativer (fortellinger) som forskningsmetode. Gjennom å se på både form og innhold i fortellingene kastes lys over hvorfor narrativet blir fortalt, hvem aktørene i fortellingen er, hvem som settes i forgrunnen og bakgrunnen i fortellingen og hva poenget i fortellingen er.
Analysen viser at når historien fortelles, foregår det en forhandling om fars rolle som den motvillige/farlige/svake angriperen, og mor settes både i bakgrunnen som offer, og i forgrunnen som en handlende person som motsetter seg mannens voldelige oppførsel. Barna posisjonerer seg selv som handlende personer med makt til å endre handlingsforløpet, til å beskytte og å stoppe volden. Poenget i fortellingen er å beskrive faren som den aggressive parten, og å beskrive hvor viktig barnas rolle er. Bildet av far, mor og barn stiller spørsmål ved den tradisjonelle forståelsen av far som den aggressive, mor som offer og barnet som maktesløs tilskuer til volden. Slik understrekes de komplekse dynamikkene i familier som lever med vold i hjemmet.
