I 2009 ble krisesentertilbudet lovfestet. Krisesenterloven gir kommunene ansvaret for krisesentertilbudet, det vil si at kommunene er ansvarlige for finansieringen og organiseringen av tilbudet.
Den norske krisesenterbevegelsen startet i 1976. De første kvinnene som tok initiativ til og engasjerte seg i krisesenterbevegelsen, organiserte seg etter nyfeministiske prinsipper og dannet bevisstgjøringsgrupper. Krisesenterbevegelsen krevde fullfinansiering av krisesentrene og uavhengighet fra staten. Krisesentrene var i utgangspunktet et tilbud til voldsutsatte kvinner og barn, selv om noen få sentre også hadde et tilbud til menn.
Med krisesenterloven mister krisesentrene sin uavhengighet, og krisesentertilbudet til kvinner og menn likestilles. I denne artikkelen argumenterer jeg for at krisesenterloven er et eksempel på hvordan jussen ikke vil eller klarer å forholde seg til kvinnebevegelsens krav, og illustrerer hvordan det feministiske innholdet kan forsvinne når en kjemper på rettens premisser.