Tema: Vold og overgrep

Negotiating a new day: Parents’ contributions to supporting students’ school functioning after exposure to trauma

Røkholt, E. G., Schultz, J. H., & Langballe, Å. (2016). Negotiating a new day: Parents’ contributions to supporting students’ school functioning after exposure to trauma. Psychology Research and Behavior Management, 9, 81-93. doi:10.2147/PRBM.S97229

Svært mange av ungdommene som overlevde Utøya-terroren fikk vansker med å fungere i hverdagslivet og å håndtere skolearbeidet det påfølgende skoleåret. Foreldre med ungdom i videregående skole gikk aktivt inn som støtte for at barna deres skulle klare å fungere i en normal skolehverdag. Både skolen og foreldrene ville hatt nytte av bedre kunnskap om hvordan traumer utvikler seg over tid, ifølge denne artikkelen.

Når barn og unge opplever et traume er rådet til foreldrene ofte å gjenopprette en normal livssituasjon så raskt som mulig. For ungdommer er skolen en viktig sosial arena. I denne studien forteller foreldre til 63 ungdommer som var til stede på Utøya under masseskytingen i 2011 om hvordan de opplevde det første skoleåret etter hendelsen.

Ungdommene i utvalget gikk andre eller tredje år på videregående året etter terrorangrepet. Til sammen 87 foreldre ble intervjuet av forskere fra NKVTS, 14-15 måneder etter hendelsen.

Bare to av foreldrene fortalte at ungdommen deres hadde fortsatt som før. For alle de andre måtte det tilpasninger til for å få hverdagen til å fungere. Foreldrene forteller at de raskt innså at å gå tilbake til den normale hverdagen var umulig. Det de heller måtte gjøre var å forhandle om en ny type hverdag som ungdommen kunne klare å fungere i.

Endret forholdet mellom foreldre og barn

Foreldrenes mål de første ukene og månedene ble å få ungdommen opp av senga for å delta i noe meningsfulle aktiviteter, uten forventning om prestasjoner.

Forholdet mellom foreldre og barn ble i mange tilfeller endret, fordi ungdommens behov for omsorg og støtte økte mye i en periode av livet som ellers er preget av stor selvstendighet. Foreldrene tok på seg langt større ansvar enn tidligere for eksempel med å få barna til å spise, være mellomledd for kontakt med barnas venner, eller å sitte oppe gjennom barnas søvnløse netter. Mange foreldre opplevde det som en stadig konfliktpreget kamp å få ungdommen opp om morgenen og på skolen.

Samarbeid med skolen

Behovet for samarbeid mellom foreldre og skole ble langt viktigere enn det som er vanlig for elever i videregående skole. Bare sju av ungdommene opprettholdt sitt akademiske prestasjonsnivå, og for fem av disse forklarte foreldrene at dette krevde langt større arbeidsinnsats enn tidligere.

Nesten halvparten av foreldrene snakket om samarbeidet med skolen i nøytrale eller positive ordelag. Omkring 20 % fortalte at de selv måtte ta initiativ til samarbeid for å få de tilpasninger de følte barna deres trengte. For noen resulterte dette i at det ble iverksatt støttetiltak, mens andre opplevde at samarbeidet fortsatt var dårlig. 20 % opplevde at kontakten ble direkte negativ, for eksempel at det kom til konfliktsituasjoner hvor de måtte kjempe fordi ungdommen ikke ble trodd, eller ikke fikk den nødvendige forståelsen for sin situasjon. De resterende 10 % begynte i lærlingeplasser, fant seg en jobb eller droppet ut av skolen, og var således utenfor et tradisjonelt skole–hjem-samarbeid.

Det ser ut til at det var lettere å få forståelse for at problemene ungdommene opplevde var knyttet til et traume for dem som hadde gode skoleresultater i forkant av terrorangrepet, enn for de ungdommene som hadde dårlige skoleprestasjoner fra før.

Selv de foreldrene som opplevde et positivt samarbeid med skolen, mente at skolens kunnskap om hvilke tilpasninger som ville hjelpe barna var utilstrekkelig.

Manglende forståelse for hvordan traumer utvikler seg

Forskerne fant at både foreldre og skole ser ut til stille spørsmål ved hvor lenge traumet kan brukes som forklaring på ungdommens problemer.

Flere av ungdommene unngikk spesialtilpasninger der det kunne forstås som en form for stigmatisering eller ”offer-rolle”. Noen foreldre fortalte at deres ungdom opplevde ”Utøya-kortet”, eller tilpasninger knyttet til traume, som en svært negativ sosial rolle de ikke ville inn i. Samtidig strevde foreldrene også med å forstå om behovene ungdommene hadde var reelle eller ikke. Forskerne fant det påfallende hvor sjelden foreldrene brukte traume-relaterte forklaringer for barnas oppførsel. Ofte ble heller et moralsk rammeverk tatt i bruk – utnytter ungdommen offerposisjonen? 

Forskning viser at symptomer på posttraumatisk stress kan påvirke bl.a. kognitive funksjoner i lang tid. Skolens manglende kunnskap om tilpasninger, og foreldrenes og skolens forventning om at problemene skal gå over etter en viss tid, vitner om at det trengs mer kunnskap om hvordan traumer utvikler seg. Dersom foreldre, lærere og andre nære personer fikk bedre opplæring i hva de kan forvente når det gjelder traumatiserte ungdommer, ville de vært bedre rustet til å håndtere situasjonen. Det er også behov for at skole, foreldre og elever samarbeider nærmere, og kommuniserer tydeligere om hvordan vansker med hverdagsfungering og skolefungering henger sammen etter traume.