Kunnskapen om at barn lider i etterkant av en traumatisk hendelse, på lignende måter som voksne, er relativt ny. Så sent som i 1983 var forskere og klinikere mistroiske til en studie som viste tegn på posttraumatisk stress hos en gruppe skolebarn som ble kidnappet på skolebussen (Chowchilla-kidnappingen i 1976).
Nå vet vi imidlertid at av vonde opplevelser i barndommen ikke bare har skadelige effekter i barndommen, men også følger barnet inn i voksen alder. Dette er et alvorlig offentlig helseproblem, og det er ekstremt viktig at traumatiserte barn og unge får rask og riktig behandling. Vi trenger gode og sensitive verktøy for å identifisere barn og unge som har behov for behandling.
Diagnosene må tilpasses barn og unge
Hva som anses som unormale reaksjoner endrer seg med alderen, og symptomer som regnes som reaksjoner på et traume hos voksne eller store barn kan være normal oppførsel hos yngre barn. Det innebærer at diagnosekriterier som er utviklet for voksne må tilpasses ulike aldersgrupper.
I dag er de mest brukte diagnosemanualene Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM) og International Statistical Classification of Diseases and Related Health Problems (ICD). DSM utvikles av American Psychiatric Association og kom nylig i sin femte utgave. ICD ivaretas av WHO, og utgave 11 er under utvikling.
Disse manualene har få traume- og stressrelaterte diagnoser som er utviklet for barn og unge spesielt, men de som finnes, er viktige. For barn under skolealder som hatt traumatiske opplevelser, langvarig og alvorlig omsorgssvikt eller brudd i forholdet til omsorgsgiver finnes diagnosene posttraumatisk stresslidelse hos førskolebarn, reaktiv tilknyttingsforstyrrelse, og udiskriminerende tilknytningsforstyrrelse i barndommen.
Diagnosekriteriene akutt stress-lidelse, posttraumatisk stresslidelse etter 6-årsalder, og den nylig definerte forlenget sorg-forstyrrelse ble på sin side utviklet for voksne. Det må derfor gjøres visse tilpasninger for utviklingstrinn når barn og unge skal diagnostiseres. Klinikere som jobber med barn må være oppmerksomme på at mange symptomer ikke er så lett å observere. Hendelser som kan gi flashbacks hos voksne kan for eksempel komme til uttrykk i repetitiv lek eller at barnet leker ut opplevelser.
Det er spesielt viktig at diagnosekriterier utviklet for voksne tilpasses spebarn, småbarn og førskolebarn. Ved mentale lidelser hos voksne skal ofte en rekke symptomer være til stede for at en diagnose settes. En retningslinje for diagnostisering av barn og unge kan være at man vurderer hvorvidt det har vært en svekkelse i fungeringsevne og utvikling og at ikke hele spekteret av symptomer man finner hos voksne må være tilstede.
Økende forskjell mellom diagnosemanualene
Tilpasninger for utviklingstrinn gjøres ikke på samme måte i de to diagnosemanualene DSM og ICD. Det ser dessuten ut til at forskjellene mellom de to vil øke med den kommende ICD-11. DSM har størst utbredelse blant forskere verden over, mens ICD i stadig større grad brukes av klinikere i Europa. I mange land er en ICD-diagnose avgjørende for at behandling skal dekkes av trygde- eller forsikringsordninger.
Hvilken manual som benyttes kan i ytterste konsekvens føre til ulike avgjørelser når det gjelder behandling. Fordi ICD har så stor klinisk betydning er det avgjørende at den kommende manualen gir mer spesifikke kriterier for diagnostisering av barn og unge. Endringene i diagnosekriteriene i ICD bør derfor testes i feltstudier med barn og unge før de tas inn i den nye versjonen.
