Tema: Katastrofer, terror og stressmestring

The Role of Workplace on Work Participation and Sick Leave after a Terrorist Attack: A Qualitative Study

Heir, T., Stokke, E. H., & Tvenge, K. P. (2021). The Role of Workplace on Work Participation and Sick Leave after a Terrorist Attack: A Qualitative Study. International Journal of Environmental Research and Public Health (IJERPH), 18(4). doi:10.3390/ijerph18041920

Samhørighet med kollegene og ledere som så den enkeltes behov var viktig for ansatte i Regjeringskvartalet som kom raskt tilbake i jobb etter bombeangrepet i 2011.

Hvilke faktorer ved arbeidsplassen og arbeidsmiljøet hadde betydning for om ansatte ved Regjeringskvartalet gikk tilbake til jobb eller ble sykmeldt etter terrorangrepet i 2011?

For å finne svar, har forskerne bak denne studien gjort dybdeintervjuer med nesten hundre ansatte fra departementene som var mål for terrorbomben.

Traumatiserende også for de som ikke var til stede

De ansatte i Regjeringskvartalet hadde ikke uventet svært ulike reaksjoner på terroren og ulike behov for oppfølging og tilrettelegging. Det viser seg at de også hadde ganske ulike opplevelser av den oppfølgingen de fikk.

En sentral observasjon i studien er at terroren kunne skape traumer uavhengig av om den ansatte var fysisk til stede da bomben gikk av. Dette er i tråd med tidligere forskning, som viser at personlige egenskaper har stor betydning for hvordan hver enkelt av oss reagerer på ekstreme, potensielt traumatiserende hendelser.

Jobben viktig for identiteten

At mange som ikke var på jobb under terroren, likevel fikk tydelige posttraumatiske stress-symptomer, kan ha sammenheng med den betydningen jobben har for vår personlige identitet. Angriper du arbeidsplassen min, angriper du også meg.

I tillegg skapte terroren en følelse av uhygge som kunne være like reell for dem som ikke var til stede: «Det kunne skjedd meg, og det kan skje igjen.» Mange opplevde også å miste kolleger; åtte mennesker døde som følge av terrorangrepet.

Viktig med samhørighet og fellesskap

Det mest robuste funnet i studien er den store betydningen følelsen av fellesskap og samhørighet med kollegene hadde for de som gikk rett tilbake til jobb etter terroren.

Samhørighet og fellesskap hadde også stor betydning for hvor raskt sykmeldte maktet å begynne på jobb igjen.

Robuste arbeidsplasser bygges i hverdagen

Dette indikerer at de viktigste tiltakene for å gjøre en arbeidsplass i stand til å takle voldsomme, traumatiske hendelser, må skje i hverdagen før hendelsen finner sted. Det er ved å skape sterke og gode fellesskap at ledere og ansatte blir i stand til å håndtere ekstreme situasjoner godt.

En del av de departementsansatte som ble intervjuet, opplevde at dette fellesskapet var på plass. En mann i 30-årene sa det slik:

Vi var veldig preget av en følelse av fellesskap … Vi visste at vi måtte utarbeide et statsbudsjett og at det var korte frister. Atmosfæren var faktisk ganske god til tross for omstendighetene. Vi dro lasset sammen og var fast bestemt på at vi måtte jobbe litt mer enn vanlig …

Store forventninger til arbeidsgiveren

Selv om de ansatte hadde ulike behov for oppfølging etter bombingen, var det generelt store forventninger til at arbeidsgiveren skulle ta en aktiv omsorgsrolle.

Det ble forventet at alle skulle få god oppfølging og at arbeidet skulle tilrettelegges best mulig for hver enkelt, slik at hver enkelt kunne yte etter evne og når de orket.

Noen følte seg i stand til å arbeide mye, for andre kunne bare det å oppholde seg i Regjeringskvartalet være en utfordring.

Lederne må se de enkeltes behov

Oppfatningene av hvor vellykket oppfølgingen var, varierte veldig, og illustrerer også hvor vanskelig det kan være å lede i ekstreme situasjoner.

Ikke bare ble ulike ledere oppfattet ulikt, de samme lederne og de samme tiltakene fikk også svært ulike skussmål fra ulike ansatte. Mange følte at arbeidsoppgaver og krav til arbeidsinnsats i kjølvannet av terroren kunne vært mye mer individuelt tilrettelagt.

Ledere som «så» hver enkelt var viktig for å få ansatte tilbake i arbeid igjen i en takt som var tilpasset hver enkelt.

Noen brukte arbeid som mestringsstrategi

En del ansatte brukte arbeid som mestringsstrategi og jobbet like mye eller til og med enda mer enn før terrorangrepet. Å jobbe bidro til å normalisere hverdagen, og det å være opptatt gjorde at det ble mindre tid til å kverne på vonde tanker.

En kvinnelig departementsansatt i 50-årene sa det slik:

For meg var bare det å være på jobb og stå på i jobben avgjørende for at det gikk så bra [i ettertid].. Jeg trengte ikke ta fri for å sitte hjemme og tenke. For meg var det verken attraktivt eller konstruktivt.

For andre ble opplevde arbeidskrav en byrde

Andre opplevde forventninger om arbeidsinnsats – fra ledere og kolleger – som de ikke følte seg i stand til å innfri. Disse forventningene kunne være eksplisitte eller underforståtte, og ble for noen en ekstra belastning i en vanskelig periode.

Andre, som denne kvinnen i 40-årene, opplevde at de fikk lov til å yte mindre i perioder:

For meg har det vært bra å få lov til å bremse, i det minste noen ganger, enten det bare betyr å jobbe hjemmefra eller slik som nå, når jeg kan bremse [arbeidstempoet] i noen uker og la skuldrene synke litt

Oppsto et «sorghierarki»

Også mange ansatte som ikke hadde vært på jobb da bomben gikk av, utviklet symptomer på posttraumatisk stress. En del opplevde det derfor som urettferdig at departementene ga mer omfattende oppfølging av de som hadde vært til stede under terroren.

Flere intervjuobjekter forteller om en følelse av at deres sorg ikke var like «legitim» som andres, fordi de ikke hadde opplevd selve eksplosjonen. En kvinne i 40-årene sa:

De som hadde vært på jobb hadde på en måte en grunn til å sørge, men for oss som bare hadde mistet arbeidsplassen vår, var det ikke det samme […] Det ble opplevd som noe urettferdig.

Første traumestudie med så omfattende dybdeintervjuer

Studien er trolig den første som gjør så omfattende bruk av dybdeintervjuer i traumeforskning. De 98 deltakerne i studien ble tilfeldig valgt blant mer enn 2500 departementsansatte som hadde svart på en nettbasert undersøkelse om sine reaksjoner på terroren.

Forskerne la vekt på å få intervjuer både med ansatte som hadde vært på jobb under terroren og med ansatte som ikke befant seg i Regjeringskvartalet da bomben gikk av. Likedan besto utvalget både av ansatte som hadde klare symptomer på posttraumatisk stress og av ansatte som ikke hadde slike symptomer.

Forskerne

  • Heir, Trond

    Heir, Trond

    Forsker I/Professor II ,UiO / dr. scient.

    Vis profil