Denne artikkelen gir stemme til 18 kvinner med innvandrerbakgrunn som bor på eller har vært i kontakt med et krisesenter. Målet er å kaste lys over hva slags hjelp kvinner med innvandrerbakgrunn trenger når de flykter fra vold i en nær relasjon.
Krisesenterstatistikk viser at en betydelig andel av beboerne har innvandrerbakgrunn, og at de har lengre botid enn beboere med etnisk norsk bakgrunn. Lite er imidlertid kjent om konteksten for denne overrepresentasjonen. Hva slags behov har disse familiene, og hvordan er erfaringen med hjelpeapparatet?
Undersøkelser fra andre land peker på at overrepresentasjon på krisesentre kan henge sammen med at kvinner med innvandrerbakgrunn ofte er isolerte. De kan mangle ferdigheter i det lokale språket, ha stor avstand til familie og venner, redusert mulighet til å skaffe seg en jobb og usikker rettslig status. Det kan derfor være vanskelig å på kort varsel skaffe seg et sted å bo.
«Kvinner med innvandrerbakgrunn» refererer her til kvinner som har kommet til Norge i voksen alder via familiegjenforening, som barn sammen med foreldre, eller som er født i Norge av foreldre med bakgrunn fra et annet land.
Krisesenter eneste tilfluktssted
De 18 kvinnene som er intervjuet i denne studien, hadde flere trekk til felles som gjorde situasjonen deres særlig problematisk:
- de hadde dårlige norskkunnskaper (9 av intervjuene ble gjort med tolk)
- de hadde et lite sosialt nettverk
- de manglet kunnskap om hjelpeapparatet og hvilke rettigheter de hadde i Norge
- de var økonomisk og materielt avhengig av personen som utsatte dem for vold
De fleste av kvinnene var skilt eller i ferd med å bli skilt fra voldsutøveren på intervjutidspunktet. 16 av de 18 kvinnene hadde kommet til Norge for å gifte seg med en mann bosatt i Norge, enten en majoritetsnorsk mann eller en mann som selv hadde innvandrerbakgrunn. På tidspunktet da de forlot mannen, var krisesenteret deres eneste mulige tilfluktssted.
Hva er viktig for kvinnene?
I analysen av intervjuene peker fem temaer seg ut som var særlig viktige for kvinnene.
- Hjelp kan bli en byrde
Alle kvinnene hadde forlatt hjemmet som følge av en særlig voldelig eller skremmende hendelse. De fleste hadde først tatt kontakt med politiet, som hadde satt dem i kontakt med hjelpeapparatet. Kvinnene opplevde å bli tatt seriøst av politiet, og krisesenteret ble en trygg havn som også ga praktiske råd. Det øvrige hjelpeapparatet kunne imidlertid oppleves som en byrde og ikke som en støtte. Mange av kvinnene hadde lite kjennskap til barnevernet, NAV, advokater og helsetjenesten fra før. De beskrev møtet med disse tjenestene som overveldende, og som en økt byrde i denne stressende perioden. - Tilpassede økonomiske tiltak
Alle kvinnene i denne studien følte at deres livssituasjon gjorde dem særlig sårbare for marginalisering og vold i hjemmet. De var økonomisk avhengige av ektemannen, noe han kunne bruke for å utøve kontroll. Hjelpeløsheten og isolasjonen var også knyttet til deres status som innvandrere. Blant annet hadde flere av kvinnene høy utdanning fra hjemlandet, men sto uten jobb i Norge.Kvinnene hadde allikevel tro på seg selv, og et sterkt ønske om å etablere et vanlig hverdagsliv for seg selv og barna. For å få det til var de var avhengig av økonomisk støtte. Flere fikk imidlertid problemer som følge av at instanser som NAV ikke åpner for unntak. En kvinne ble nektet støtte fordi hun fortsatt hadde felles bankkonto med ektemannen hun flyktet fra. En kvinne som hadde flyktet til en annen kommune for å være trygg, ble nektet støtte fordi hun hadde bostedsadresse i sin gamle kommune, og en kvinne ble nektet støtte fordi hun fortsatt hadde bostedsadresse samme sted som ektemannen – en ektemann som hadde besøksforbud, og som hun var i ferd med å skille seg fra.
- Økonomisk støtte og vold i hjemmet
Andre kvinner opplevde å få den økonomiske støtten de trengte. En av kvinnene beskrev støtten som «treg, men effektiv», med andre ord at den gjorde henne og barna i stand til å klare seg økonomisk. Økonomisk frihet alene var imidlertid ikke alltid nok til å komme fri fra en overgriper. Mange opplevde at ektemannen ikke aksepterte at ekteskapet var over, og fortsatte å overvåke dem. Det kunne resultere i gjentatte opphold på krisesenter. Disse kvinnene hadde altså behov mer enn økonomisk hjelp. - Feil fokus
Kvinnene som ble intervjuet opplevde ikke alltid at tilbudet fra hjelpeapparatet var i samsvar deres egne og barnas behov. Flere av kvinnene opplevde at spørsmålet om vold i nære relasjoner kom i bakgrunn for spørsmål om deres evner og ferdigheter som foreldre. Noen mødre følte at de ble behandlet som en risiko for barna sine. Det å bli sendt på foreldrekurs ble av noen opplevd som en kritikk av dem som foreldre. Andre opplevde å bli sendt på kurs om kvinners rettigheter i Norge. Slik ble mannens voldsbruk snudd til å handle om kvinnenes manglende kompetanse. - Fleksibilitet
En generell oppfatning blant de intervjuede kvinnene var at barnevern og NAV er for lite fleksible og åpne for individuelle behov. Kvinnene påpekte at tjenesteapparatet så ut til å ha en «standard prosedyre», hvor de tok kontroll over situasjonen og sendte alle på samme type kurs eller behandling, uten å se på hva den enkelte kvinne eller familie hadde behov for.
Behov for individuelt tilpassede tiltak
Kvinnene som ble intervjuet i studien fortalte at de følte seg psykisk, følelsesmessig og økonomisk fanget i en overgrepssituasjon som det var vanskelig å komme ut av på egen hånd. Dette gav dem en mindreverdighetsfølelse i et samfunn hvor det å klare seg selv tillegges stor verdi. Mange følte fortsatt håpløshet og isolasjon selv når de fikk hjelp av tjenesteapparatet.
Kvinnene ønsket selv å bidra til å snu på situasjonen. Det er svært viktig for kvinner i en slik livssituasjon å få anerkjennelse for de ressursene de har, og sine evner til å komme tilbake til et «normalt» liv, selv om de trenger støtte i en kritisk fase av livet. Samtidig er det viktig at behovet kvinnene har for praktisk og økonomisk hjelp ikke tar oppmerksomheten bort fra behovet for sikkerhet, følelsesmessig støtte og oppfølging.
Dersom hjelpetiltak rettet mot utsatte for vold i nære relasjoner blir for rigide og byråkratiske, kan resultatet bli at tiltakene ikke møter individuelle behov godt nok. En konsekvens kan da bli at den nødvendige tilliten mellom tjenesteytere og brukere forvitrer.
Støtter opp om funn i andre undersøkelser
Beskrivelsene disse kvinnene gir støtter opp under funn fra andre undersøkelser, som peker på at en overrepresentasjon på krisesentre kan skyldes at kvinner med utenlandsk bakgrunn kan mangle sosial og materiell støtte utenfor kjernefamilien.
I samsvar med andre undersøkelser peker noen av kvinnene på at hjelpeapparatet i møte med kvinner med innvandrerbakgrunn ofte tyr til kulturelle og individuelle forklaringer som sykeliggjør og stereotypiserer den utsatte. Det kan føre til at både strukturelle forklaringer og den utsattes behov for støtte blir oversett.
For kvinner med innvandrerbakgrunn er altså problemer med vold i nære relasjoner tett knyttet til bredere sosiale, økonomiske og politiske strukturer. Volden må ses i lys av problemer med å finne jobb, økonomisk status, og manglende tilgang på sosial støtte.