Kronikk av Sibel Korkmaz. Stipendiat. Institutionen för socialt arbete, Stockholms universitet
og Carolina Øverlien, Forsker I, NKVTS (Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress) og
Institutionen för socialt arbete, Stockholms universitet.
Kronikken ble først publisert i Dagbladet.
17-årige Wilma Andersson forsvant fra Uddevalla, Sverige, i november 2019. Da noen fant en av kroppsdelene hennes, ble forsvinningssaken til en mordetterforskning. Wilmas 23-årige ekskjæreste ble i juli 2020 dømt for mord. I disse dager pågår ankesaken i lagmannsretten i Sverige. Rettssaken har avslørt grusomme detaljer i en sak som følger et velkjent mønster for vold i nære relasjoner. Kjæresten var svært kontrollerende og utøvde omfattende psykisk vold. Wilma fikk ikke lov til å treffe venner på den måten hun ønsket, hun ble systematisk nedvurdert med krenkende og kjønnede ord, og ble overvåket gjennom GPS-funksjonen i Snapchat. Det som muligens er litt spesielt i denne saken, er Wilmas unge alder, noe også aktor påpekte allerede på rettssakens første dag: Under hele forholdet til 23-åringen, var Wilma et barn.
Våre forskningsstudier i Norge og Sverige viser at det er langt fra uvanlig at det forekommer vold i ungdommers nære relasjoner. Så mange som 13 prosent av jenter og gutter i Norge rapporterer at de har blitt utsatt for noen form for fysisk vold, så som å bli dyttet eller slått, av noen de er sammen med. 26 prosent forteller at de har opplevd psykisk vold, som krenkende ord og kontroll. I vår forskning har vi lyttet til unge jenters, og noen gutters, fortellinger om den volden de har blitt utsatt for fra noen de er eller har vært sammen med. Historiene deres understreker hvor viktig det er at vold mot unge tas like alvorlig som vold mot voksne.
Det vi framfor alt kan se i våre studier er at unge lever under spesielle vilkår som påvirker hvor utsatte de er. Det er for eksempel ikke uvanlig at volden forekommer i den aller første romantiske relasjonen. Wilma var 15 år da hun ble sammen med den voldelige kjæresten. Mange ungdommer mangler referanserammer for hvordan et sunt forhold kan være. Dette påvirker deres mulighet til å identifisere vold som nettopp vold. Her trenger de trygge voksne som lytter, går i dialog og våger å veilede. Og som våger å se at volden også kan ramme deres tenåringer.
Unge er minst like smarte som voksne. Men de mangler erfaring å falle tilbake på, og evnen til å forstå konsekvenser av egne handlinger er ikke fullt utviklet. Derfor kan de være usikre på om de er nødt til å gi kjæresten passord til pc og sosiale medier, og om de må rapportere hvor de er til alle døgnets tider. De kan tro at når de er i et forhold skal de være seksuelt tilgjengelig til enhver tid, og vet ikke at de har rett til å sette grenser for sin egen kropp.
Det er også vanlig at offer og overgriper går på samme skole eller til og med i samme klasse. Det påvirker utsattheten og muligheten for å gjøre det slutt med utøveren. Det gjør også at mange av ungdommene risikerer å bli hengende etter i skolen, fordi stresset som volden forårsaker stjeler energi og tid fra læringen. De fleste ungdommer bor dessuten hjemme, og flere ungdommer i våre studier beskriver hvordan volden skjer i nærheten av foreldrene, under deres tak. Til forskjell fra vold i voksnes nære relasjoner skjer altså ikke volden mellom unge bak en stengt ytterdør. I hjemmet og på skolen befinner det seg også voksne, som har plikt til å gripe inn når unge kommer ille ut. Utfordringen er imidlertid at unge sjelden betror seg til voksne, og aller minst til voksne som i kraft av sitt yrke har plikt til å hjelpe. De har liten tillit til voksenverdenen, og de føler at de bør klare å løse situasjonen selv. Når de allikevel forteller om volden, opplever de altfor ofte at voksne ikke tar dem på alvor.
Ut fra våre forskningsresultater trekker vi den slutning at det trengs en bred samfunnsrespons. Foreldre, lærere og andre i ungdommers nærhet må tydelig agere når de får vite om vold mellom ungdommer i nære relasjoner. Kunnskapen om problemet og forståelsen for hvor alvorlig det er, må også økes. Ikke minst blant ungdommer selv, slik også våre unge informanter påpeker. Voksne må legge til rette for dialog med unge, også om temaer som kan føles vanskelig å snakke om. Dette kan skje på skolen, for eksempel innenfor rammen av livsmestrings- eller samfunnsfagundervisningen.
Men det bør også skje rundt middagsbordet, på konfirmantundervisningen, i idrettslaget, og andre steder der det er rom for samtaler mellom voksne og ungdommer. Dialogen må ikke bestå av at voksne snakker til de unge, men må bære preg av åpenhet og respekt. Hva betyr det å være sammen med noen? Hva bør man si ja og nei til? Hvordan støtter man en venn som er utsatt? Mot slutten av våre forskningsintervjuer med voldsutsatte ungdommer spurte vi dem hvordan de mente at vold kan forebygges. Samtlige påpekte hvor viktig det er å snakke mer om vold. Som en 18-årig jente formulerte det i intervjuet: «Snakker man ikke om det så finnes det ikke i det hele tatt, og da blir det så rart når det skjer, jeg følte ’det her skjer ikke meg’».
Vi har truffet mange unge jenter som Wilma i vår studie. Nå må alt det sinne og den avmakt vi føler når vi følger rettsaken mot den som er dømt for å ha tatt hennes liv, brukes til å forebygge at vold skjer, og å gi oppmerksomhet og hjelp til de unge som blir utsatt.