– Hvorfor snakker vi ikke om at min pappa har vært slem, spurte en åtteårig jente under et forskningsintervju med Carolina Øverlien. Temaet var vold og voldsutsatthet blant barn. Øverlien er forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress (NKVTS), og har forsket på barn og vold i en årrekke.
Hun hadde brukt litt for lang tid, syntes tydeligvis denne jenta, på å snakke om båndopptaker, forskerens forpliktelser og andre etiske formaliteter. Ofte lurer barna selv på hvorfor man ikke snakker mer direkte om det vonde.
– Jeg får alltid spørsmål på forelesninger om faren for at barn kan bli re-traumatisert hvis man stiller dem spørsmål om tidligere traumatiske opplevelser, sier Øverlien.
Her kan hun imidlertid berolige oss: Når man skaper et trygt og rolig miljø som er helt annerledes enn omstendighetene var da overgrepet fant sted, og man er oppmerksom på barnets signaler og er empatisk, er det ikke skadelig å snakke om tidligere traumatiske hendelser
– Er disse betingelser med, så kan det i stor grad være styrkende og positivt for barnet å snakke om de vanskelige hendelsene, sier Øverlien.
– Det er den opprinnelige voldshendelsen som er skadelig, påpeker hun.
Livsviktig å lytte til barna selv
Som medredaktør av boka «Responding to domestic violence – Emerging challenges for policy practice and research in Europe», har Øverlien samarbeidet med europeiske eksperter på voldsfeltet, med nettopp det europeiske perspektivet som utgangspunkt. Boka ble til i kjølvannet av en stor europeisk voldskonferanse i Belfast i 2015. De ulike kapitlene tar for seg typiske europeiske utfordringer knyttet til barn og unge menneskers erfaringer med vold i nære relasjoner, innen felt som digital vold, kjønnslemlestelse, flyktningkrise, menneskehandel og menneskerettigheter.
Selv skriver Øverlien i et kapittel i boka nettopp om hvordan myter og misoppfatninger fører til at man ikke vil la barn delta i forskning. Viktig forskning risikerer å gå tapt når man vegrer seg for å snakke med kilden selv, nemlig voldsutsatte barn.
Foreldre må normalt gi sitt samtykke for at barn under 16 år skal kunne delta i forskning. Det finnes strenge etiske krav og regler å innfri, og man møter jevnlig skepsis til barns deltagelse i forskning, også innad i fagmiljøer. Men i 2017 fikk vi i Norge en ny forskrift som gir barn mellom 12 og 16 år rett til selv å samtykke til deltagelse i visse typer medisinsk og helsefaglig forskning. Forutsetningen er blant annet at målet med forskningen er å få kunnskap om forhold som foreldre eller andre med foreldreansvar kan ha interesse av å holde skjult.
Frykter ikke re-traumatisering
Et forskningsintervju med et voldsutsatt barn skal ha visse rammer som sikrer barnet. Øverlien forteller at barn kan synes det er ubehagelige temaer, men at de ikke risikerer å bli re-traumatiserte i den rolige og kontrollerte settingen forskeren jobber med å få til.
Hvis man som forsker oppsøker en mor og barn på et krisesenter, har mor allerede tatt steget for å trygge barnet. Forskeren kan videre trygge barn med empati, lese barnets signaler og ved å informere underveis. Øverlien argumenterer for at forskningen ikke bare trenger barn, men barna trenger forskning, og ikke minst kan forskningen være med på å styrke barnet.
– Ved å dele deres historie om vold i nære relasjoner, kan prosessen også være styrkende for barnet, skriver Øverlien i boka.
Barnas rett til ytringsfrihet
Øverlien forteller at det er første gang man har samlet så mange ulike europeiske forskere for å skrive om vold i nære relasjoner i en bok, med utgangspunkt i Europa. For ofte bruker man amerikansk forskning for å belyse temaet, mens man kan ta særlig nytte av å se på hva som kjennetegner vår del av verden.
– Barn har rett til å delta og ha egne meninger om saker som berører dem, noe vold og overgrep i høyeste grad gjør, sier Øverlien. Det står i klartekst i Barnekonvensjonen at barn skal ha rett til ytringsfrihet og fritt gi uttrykk for sine synspunkter.
I Øverliens kapittel om barns medvirkning i forskning, kommer det fram at det eksisterer store variasjoner rundt temaet innen Europa. I Belgia kan eksempelvis forskningsprosjekter som foregår innen skolen, unngå å innhente samtykke fra foreldre. Det holder med samtykke fra læreren. I Portugal er det lovfestet at foreldre må gi alle barn under 18 år skriftlig samtykke for deltagelse i forskning.
– Vi har kommet langt i Norden selv om vi fremdeles møter skepsis og motstand mot å intervjue barn i forskning, sier Carolina Øverlien. Hun mener det fremdeles er lettere å argumentere for barns deltakelse i forskning i de nordlige landene i Europa. FN’s barnekonvensjon står sterkt i voksnes syn på barns rettigheter, og forpliktelsen er tunge fordi man har ratifisert konvensjonen og inkludert den i norsk lov.
Når 12-åringer selv kan velge å delta i forskningsprosjekter om vold i nære relasjoner, har vi kommet et skritt videre for å ivareta barns rett til å bli hørt og delta omkring eget liv.
Fakta: Konferansen European Conference on Domestic Violence ble første gang arrangert i Belfast i 2015, og boka ble til i kjølvannet av denne. Konferansen ble gjentatt i Porto i 2017. I 2019 arrangeres den i Oslo, da i samarbeid mellom NKVTS og Velferdsforskningsinstituttet NOVA.
Referanse: Holt, S., Øverlien, C., & Devaney, J. (Eds.) (2017). Responding to Domestic Violence – Emerging Challenges for Policy, Practice and Research in Europe. Jessica Kingsley Publishers. https://www.jkp.com/uk/responding-to-domestic-violence-2.html