Dette innlegget sto på trykk i Morgenbladet 18. november 2016.
En dansk forsker kalte nylig diskusjonen om voldtektstall for «et vepsebol». Den offentlige samtalen om voldtekt bunner ofte i en debatt om hvorvidt omfanget av problemet er målt korrekt: Har man stilt de rette spørsmålene? Har respondentene svart på det forskerne ønsket at de svarte på? Er tallene overestimater av problemet, eller underestimater?
Å designe en omfangsundersøkelse handler om å avklare sentrale metodiske spørsmål. Først: Hva skal vi måle? Hvordan skal vi definere voldtekt, og hva avgrenser voldtekt fra det som ikke er voldtekt?
I 2014 publiserte Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) den første nasjonale omfangsundersøkelsen om voldtekt. I studien valgte man en restriktiv definisjon av voldtekt. Utgangspunktet var det juridiske voldtektsbegrepet. Det kan være gode grunner til å ta utgangspunkt i juridiske definisjoner, for å unngå å bli beskyldt for overestimering.
Samtidig kan dette være problematisk, dersom man måler i en kontekst der den juridiske definisjonen er utilstrekkelig. I flere land er voldtekt i ekteskapet ikke fullt kriminalisert, og voldtekt av menn har historisk sett vært underkjent som lovbrudd.
Det neste sentrale metodiske punktet er: Hvordan skal vi spørre? I NKVTS-studien valgte man å stille konkrete og spesifikke spørsmål, som for eksempel: «Har noen – mann eller kvinne – noen gang tvunget deg til å ha oralsex ved å bruke fysisk makt eller true med å skade deg eller noen som står deg nær?»
Begrunnelsen for å bruke slike handlingsbeskrivende spørsmål illustreres godt i en fersk Nova-studie om barn og unges utsatthet for vold og overgrep i Norge. Velferdsforskningsinstituttet Nova delte utvalget i to, og ga gruppene ulike spørsmål. Den ene gruppen ble spurt om de hadde «vært utsatt for voldtekt», mens den andre skulle svare på om de hadde opplevd en eller flere nærmere beskrevne uønskede seksuelle handlinger, som til sammen var ment å dekke den juridiske voldtektsdefinisjonen. Kontrasten mellom andelen utsatte i de to gruppene var påfallende: I gruppen som fikk mer handlingsbeskrivende spørsmål, ble andelen utsatte 2-3 ganger høyere enn i den andre gruppen.
Hvordan kan slike funn forklares? At en del som har opplevd det som juridisk sett er voldtekt ikke gjenkjenner sine egne opplevelser som nettopp voldtekt er velkjent. Det kan oppleves som mer stigmatiserende å plassere seg selv i kategorien «voldtektsoffer» enn å ha vært «utsatt for en uønsket seksuell hendelse». Det kan også tenkes at man ikke kobler det man har opplevd til begrepet «voldtekt», selv om man kjenner igjen beskrivelsen av et voldtektsforløp.
Voldtektsparagrafen er blitt utvidet flere ganger de siste tiårene. Kanskje er det slik at ikke alle har registrert at paragrafen nå inkluderer flere handlinger, og at den mer allmenne definisjonen av voldtekt «henger etter» den juridiske.
Når definisjonen er valgt og spørsmålene formulert, gjenstår hvem man skal spørre – og eventuelt ikke spørre. I NKVTS’ studie ble begge kjønn spurt om sine opplevelser, mens i den nyeste omfangsstudien fra EU-landene spurte man bare kvinner. Akkurat slik forekomstdata kan gjøre noe med synligheten til et problem, kan de også gjøre andre(s) problemer usynlige. Om man bare spør kvinner om voldsutsatthet, blir erfaringene til de mennene som også opplever vold usynlige.
For å kunne tallfeste menneskelig lidelse er omfangsundersøkelser et viktig utgangspunkt. For hvor mange er egentlig for mange? Og hvem er de som telles? Forskeres valg får konsekvenser for hva som blir sett og hva som ikke blir sett. Det er et stort ansvar når synliggjøring også får konsekvenser for samtidsdiagnoser og politikkutforming.
