Kunnskapsoppsummering om menneskehandel, utnyttelse og vold: Avrop 12.

Kunnskapsoppsummeringen er basert på en kvalitativ litteraturstudie av forskning om helsehjelp til ofre for menneskehandel i Norge og Europa. I tillegg har vi hatt møter med fire sentrale aktører på menneskehandelsfeltet, som har bidratt med innsikt og perspektiver til rapportens konklusjoner.

Last ned hele kunnskapsoppsummeringen nederst på denne siden.

Rapporten inkluderer en omfattende gjennomgang av internasjonale oversiktsstudier, handlingsplaner og rapporter fra det nasjonale nettverket for arbeid mot menneskehandel i helse- og omsorgstjenestene. Rapporten tar også for seg anbefalingene norske myndigheter har fått fra Group of Experts on Action Against Trafficking in Human Beings (GRETA) og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). Disse peker på behovet for å styrke helsevesenets rolle i arbeidet mot menneskehandel.

Manglende forskning på helsearbeidere og menneskehandel

Rapporten avdekker at det ikke finnes norske studier som undersøker helsearbeideres erfaringer med, eller kunnskap om, menneskehandel. Dette er en alvorlig mangel, ettersom helsearbeidere ofte er blant de første som kan identifisere og hjelpe ofre. Selv om det finnes flere relevante studier fra Europa, inkludert Skandinavia, er flertallet av disse fra Storbritannia, og kontekstuelle forskjeller gjør det vanskelig å overføre funnene direkte til Norge. Samtidig ser vi at det kan være muligheter for å gjennomføre lignende studier i Norge.

NKVTS anbefaler ny forskning på feltet

Med bakgrunn i de store kunnskapshullene som er avdekket, anbefaler NKVTS forskning som ser på helsearbeideres bevissthet om menneskehandel og erfaring med ofre for menneskehandel. Forskningen bør også undersøke hvilke tiltak som kan bidra til å styrke kompetansen i helsevesenet, slik at Norge bedre kan oppfylle sine internasjonale forpliktelser og gi ofre for menneskehandel den helsehjelpen de har behov for. Rapporten understreker hvor viktig det er å tette kunnskapshullene for å styrke innsatsen mot menneskehandel i helse- og omsorgstjenestene.

Kunnskapsoppsummeringen har fire hoveddeler:

1. Norske studier som omhandler helsen til ofre for menneskehandel

Det foreligger svært lite om noe forskning som direkte studerer helsepersonell og deres erfaring med ofre for menneskehandel. I denne rapporten fant vi ingen norske studier basert på data fra helsearbeidere i møte med menneskehandelsproblematikk. Vi har inkludert tre norske studier som omtaler helse og menneskehandel og disse studiene viser at Norge har strukturelle og institusjonelle utfordringer som hindrer effektiv hjelp til og beskyttelse av ofre for menneskehandel.

Til tross for et universelt velferdssystem og en intensjon om å gi rettferdig tilgang til helsehjelp, er systemet ikke tilstrekkelig egnet til å håndtere kompleksiteten i ofrenes situasjon. Ofre for menneskehandel befinner seg ofte i en juridisk og administrativ gråsone, der deres tilgang til helsehjelp og andre tjenester avhenger av deres oppholdsstatus eller rene tilfeldigheter. Dette skaper en uforutsigbar og fragmentert virkelighet, både for hjelpetjenestene og for ofrene selv.

Et av bidragene peker på at helsepersonell står i en nøkkelposisjon når det gjelder å identifisere og hjelpe ofre for menneskehandel (Vollebæk, 2023). Samtidig fremheves det at ofrene, spesielt de med usikker juridisk status, ofte faller mellom ulike systemer som ikke klarer å gi en sammenhengende og adekvat respons. Dette avdekker et grunnleggende behov for både politiske tiltak som sikrer at menneskehandelsofre får tilgang til et trygt og forutsigbart hjelpesystem, der helsevesenet, sosiale tjenester og forvaltningsorgan med juridisk beslutningsmyndighet samarbeider for å møte ofrenes behov (Brunovskis, 2016; Brunovskis et. al, 2010).

2. Europeiske studier som omhandler menneskehandel og helse

Samlet sett viser de europeiske studiene som inngår i denne kunnskapsoppsummeringen, at det er betydelige helseutfordringer blant ofre for menneskehandel. Utfordringene omfatter både psykiske og fysiske helseplager som kan overlappe og vedvare over tid. Et videre gjennomgående tema er at helsevesenet spiller en sentral rolle som et første kontaktpunkt for ofre.

Studiene viser at helsevesenet står overfor betydelige hindringer både i identifisering og behandling av ofrene og mangler standardiserte protokoller, opplæring og ressurser for å møte ofrenes komplekse behov. Videre understrekes nødvendigheten av at barneleger, primærhelsetjenester og spesialisthelsetjenester må forbedre sitt samarbeid og utvikle bedre strategier for forebygging og behandling.

Tilgangen til nødvendig helsehjelp hindres av juridiske og strukturelle utfordringer, stigmatisering og språkproblemer. Studiene peker også på et behov for å styrke tverrsektorielt samarbeid og et behov for en integrert tilnærminger, hvor politi og frivillige organisasjoner er integrert.

Hjelpen til ofrene kan ikke håndteres av helsesektoren alene, men må finne sin løsning i samarbeid mellom ulike instanser. Tiltak som identifiseringsprosedyrer, anonymisering av journaler og spesialiserte helsetjenester er viktige for å beskytte og hjelpe ofrene. Samtidig fremheves viktigheten av tiltak som kan nå underrepresenterte grupper som menn, arbeidsmigranter og barn. For å styrke innsatsen kreves en helhetlig og pasientorientert tilnærming som kombinerer helse, rettigheter og sosial støtte, og som ivaretar behovet for langsiktige intervensjoner i reintegreringsfasen. Det pekes også på viktigheten av transnasjonalt samarbeid og erfaringsdeling.

3. Referansemøter med aktører på feltet

Under arbeidet med denne rapporten gjennomførte vi møter med Helsesenter for papirløse, ROSA, Nadheim og Lauras hus. Disse fire aktørene tilbyr alle verdifull støtte til personer som er mulige og identifiserte ofre, men de tilbyr svært ulik hjelp. Nadheim retter seg mot personer involvert i prostitusjon, mens Lauras hus primært er et tilbud til ofre etter at de er identifisert. ROSA er det nasjonale hjelpetiltaket for ofre for menneskehandel og bistår både ofre og tjenesteytere før, under og etter en identifisering. Helsesenter for papirløse arbeider ikke primært med menneskehandelsproblematikk, men er i kontakt med temaet ved å være helsetilbud for migranter som ikke har lovlig opphold, og derfor ikke har rett til offentlig helsehjelp. De fire aktørenes ulike innganger til tematikken illustrerer det fragmenterte tilbudet og fremhever mangelen på ressurser spesielt dedikert til helsehjelp for ofre for menneskehandel.

Gjennomgående fant vi at arbeidet til de tre aktørene ofte hindres av et tungrodd byråkrati, et fragmentert system og mangel på ressurser. Mange beskrev det svært kompliserte byråkratiske systemet som også fremkommer i funnene til Brunovskis (2016).

En gjennomgående observasjon i alle de tre intervjuene var at det ofte endret seg raskt hvilken bakgrunn ofre for menneskehandel har. Etter en periode der mange hadde opprinnelse fra Mongolia, opplevde de i 2024 stor pågang fra mange unge jenter fra Colombia. I samtalene kom det også frem at typen av utnyttelse og tvangsmidler på samme måte kunne endre seg raskt, og rekrutteringsmåtene.

Et siste gjentagende tema dreide seg om den varierende oppmerksomheten som menneskehandel blir gjenstand for, både fra myndigheter og i offentligheten. Det ble påpekt at når saker får medieoppmerksomhet, som for eksempel avdekkingen av menneskehandel i dagligvarebransjen (Lime-saken) eller av at nigerianske kvinner drev prostitusjon på gatene i Oslo, fører dette til mer innsatsvilje og støtte fra myndighetenes side. Alle vi snakket med fremhevet at i de seneste årene har oppmerksomheten rundt og støtten til arbeid mot menneskehandel blitt redusert.

4. Anbefalt forskning

NKVTS anbefaler at det igangsettes forskning som setter søkelys på helsearbeideres erfaringer, utfordringer, og kunnskap om menneskehandel. Forslaget er basert på denne kunnskapsoppsummeringen som finner at det i liten grad foreligger norsk forskning om helse og menneskehandel. Spesielt gjelder dette temaet helsearbeideres kunnskap og praksis i møte med ofre for menneskehandel i Norge.

WHO (2023) påpeker i sin nyeste rapport at helsearbeidere, spesielt i primærhelsetjenesten, ofte er blant de første som møter ofre for menneskehandel, noe som gir helsepersonell en unik posisjon til å identifisere og støtte ofre. I samme rapport peker WHO på at helsepersonell generelt mangler nødvendig opplæring i å gjenkjenne og håndtere tilfeller av menneskehandel, og anbefaler systematisk, standardisert opplæring. Dette er også et gjennomgående tema i vår gjennomgang av europeisk forskning som har sett på helsearbeideres erfaringer med dette feltet. Helsearbeideres viktige og nære og framskutte rolle i denne sammenheng fremheves også i norsk forskning (Bregård og Vollebæk 2023).

Litteraturen peker også på behovet for og viktigheten av å framskaffe ny kunnskap som kan informere tiltak for hvordan helsetjenestene bedre kan adressere denne gruppens behov. I våre samtaler med aktører på feltet adresseres også dette behovet for kunnskap. I samtalene kom det frem at en oppfattelse om at andre relevante yrkesgrupper som helsearbeidere og politi ikke i tilstrekkelig grad er trent opp til å identifisere ofre for menneskehandel.

Manglende kompetanse om feltet blant helsearbeidere kan også føre til at ofre for menneskehandel blir ikke prioritert ut fra de helsebehov de har.

Videre ble det påpekt i samtalene at for helsearbeidere kan det oppleves krevende å skille mellom ulike former for tvang og utnyttelse, noe som fører til usikkerhet rundt temaet. Ordningene for oppfølging av ofrene ble oppfattet som utilstrekkelige og usikre, noe som gjorde at helsearbeidere kunne kvie seg for å fokusere på identifisering av potensiell menneskehandel. Dette fordi en eventuell identifisering som offer ikke nødvendigvis ville bedre helsetilstanden til pasienten. For ikke å ikke sende pasienter videre inn i en vanskelig og kompleks samhandling med andre etater, og tilkjennegi pasienten til politiet ved å anmelde potensiell menneskehandel, kan helsearbeidere prioritere å gi helsehjelp ut fra at dette er deres primære kompetanse og oppgave.

GRETA og OSSE har uttrykt bekymring for manglende tilgang til helsetjenester for denne gruppen i Norge, og det er derfor et stort behov for kunnskap om hvordan norske helsearbeidere arbeider med dette temaet. Med mer kunnskap om dette feltet vil norske helsetjenester bedre kunne håndtere møter med mulige ofre for menneskehandel. Som representantene fra Nadheim og Lauras hus uttrykte det: det handler om å «ha de riktig brillene på». Vi trenger å vite om helsepersonell i Norge har kompetanse til å avdekke hvem som er utsatt for menneskehandel og om de kan dekke de behov denne gruppen har.