Dette er den første landsomfattende studien i Norge om barn på krisesenter. Studien er initiert og finansiert av Barne- og likestillingsdepartementet (BLD).
Resultater fra intervjuene
De fleste barn i studien opplever flyttingen til krisesenteret som en flukt.
For noen barn oppleves oppbruddet som dramatisk, forvirrende og kaotisk.
Relasjonen til far vies stor oppmerksomhet. En del barn snakker om sin far med savn og uro, men også med sinne og hat. Følelsene er ofte ambivalente, og det er vanskelig å se volden i sammenheng med «den snille faren». Om mor, snakker barna utelukkende varmt, her finnes det en selvsagthet i relasjonen, men også en bekymring for henne som offer for vold. Relasjoner til søsken preges av samhold og støtte.
Når barn snakker om livet på krisesenteret, står aktivitetene og leken med andre barn ofte i sentrum. Både den frie leken og de organiserte aktivitetene gir barna et eget rom for pause og glede. Et annet tema som opptar barna, er at de ikke kan snakke om hvor de bor. Det å hemmeligholde gjør hverdagen komplisert for barna, og i enkelte tilfeller passiviserer og isolerer det dem.
Flere av barna vet at flytting fra krisesenteret betyr at relasjoner brytes på nytt. For noen av barna som har bodd på senter tidligere, er dette en realitet. De har aldri truffet igjen de barna som de ble venner med der.
Forslag
Konklusjon og forslag tar hovedsakelig utgangspunkt i spørsmålet om barns status som brukere på krisesentrene.
Her er det (minst) to modeller eller mulige veier å gå:
- Krisesentrene skal drive sin virksomhet for personer, det vil si både barn og kvinner som utsettes for vold i nære relasjoner. Det vil kreve en omdefinering av målgruppene, som i sin tur vil bety en annen organisering enn den nåværende. Barn vil da ses som brukere på lik linje med kvinnene og dermed ha rett til den samme støtte og hjelp som deres mødre
- Krisesenteret definerer voldsutsatte kvinner som primær målgruppe og barna som medfølgende, det vil si som en sekundærgruppe. Dette krever en tydelighet overfor samfunnet for øvrig. Krisesentrene skal i så fall ikke brukes som et tiltak for barn som opplever vold, men som et sted der barna er trygge sammen med mor.
Metode
Studien består av en kartleggingsstudie, rettet mot voksne, og en intervjustudie, rettet mot barn.
- Kartleggingsstudien består av et spørreskjema til daglig leder på 50 av landets 51 krisesenter. Det er desuten inkludert statistikk om barn fra to tidligere undersøkelser: SSBs krisesenterstatistikk fra 2007 (Hirsch & Nørgaard, 2008) og NKVTS’ krisesenterstudie fra 2007 (Jonassen mfl., 2008)
- Intervjustudien består av intervjuer med 22 barn (4–17år) som bodde eller nylig hadde bodd på syv ulike krisesenter. I tillegg til intervjuene er det innsamlet et etnografisk materiale.
