Resultater
Mange barn hadde posttraumatiske stressreaksjoner som mareritt, påtrengende minner og konsentrasjonsvansker etter katastrofen.
Barna viste en betydelig bedring i løpet av oppfølgingsperioden, og viste færre posttraumatiske stressreaksjoner etter 2 ½ år.
I tiden etter katastrofen var nær familie av stor betydning for både voksne og barn. Nesten alle barna opplevde at de kunne snakke med foreldrene sine, og at foreldrene forsto dem.
Selv om de fleste klarte seg bedre enn det var grunn til å frykte, må det understrekes at også mange barn fortsatt strever med store problemer, og at disse problemene har påvirket deres utviklingsmuligheter i betydelig grad.
Det var ca. en fjerdedel av barna som ble henvist til Pedagogisk psykologisk tjeneste eller helsevesenet i de første seks månedene etter tsunamien. Nesten samtlige foreldre ga uttrykk for at de satt pris på at de ble aktivt kontaktet av en fagperson, enten det var fastlegen eller en terapeut, men mange savnet en videre oppfølging. De som uttrykte misnøye med hjelpen de fikk var misfornøyd over at ingen kontaktet dem, eller at fagpersoner manglet nødvendig kompetanse.
Resultatene peker i retning av at helsetjenestene, etter en slik katastrofe, bør være ”proaktivt avventende”. De bør være proaktive i den forstand at de aktivt tar kontakt med rammede familier og undersøker hjelpebehovene. Dersom behovene ikke melder seg med en gang, bør de opprettholde kontakten slik at de kan følge med på utviklingen over en viss tid for så å iverksette tiltak hvis behovet oppstår.
