Assessing behavioural economic demand for morphine after an acute dose in individuals with- and without childhood trauma: a double-blind, randomised, controlled trial.

Forskere har lenge vist at barndomstraumer, som vold, overgrep eller alvorlig omsorgssvikt, øker risikoen for rusproblemer senere i livet. Risikoen gjelder særlig opioider, en gruppe smertestillende legemidler som inkluderer morfin.

Tidligere studier viser at personer med barndomstraumer opplever sterkere positive virkninger av opioider i kontrollerte laboratorieforsøk. De rapporterer mer eufori og sterkere ønske om å få mer av stoffet.

Fordi slike opplevelser ofte brukes som mål på misbruksrisiko, har mange antatt at denne gruppen også vil være mer villig til å skaffe seg mer av stoffet.

Hvor mye ville du betalt?

I den nye studien, publisert i Psychopharmacology, rekrutterte forskerne 47 friske voksne. Halvparten hadde alvorlige barndomstraumer, halvparten ikke. I to separate økter fikk deltakerne enten en høy dose morfin eller en svært lav kontroll-dose. De visste ikke hvilken dose de fikk.

Etter hver økt ba forskerne deltakerne oppgi hvor mye mer av samme dose de ville kjøpt til ulike priser. Denne metoden kalles en «hypotetisk kjøpsoppgave». Slik kunne forskerne måle hvor attraktivt stoffet faktisk var for deltakerne.

Økt lyst betyr ikke økt intensjon

Forskerne forventet at deltakerne med barndomstraumer ville vise større betalingsvilje for mer morfin, særlig etter høy dose.

Det skjedde ikke.

Traumagruppen rapporterte sterkere lyst på mer morfin etter den høye dosen. Likevel var de ikke mer villige enn kontrollgruppen til å «kjøpe» mer. Økt lyst førte altså ikke til økt vilje til å skaffe stoffet.

Faktisk etterspurte traumagruppen mindre av den lave dosen enn kontrollgruppen.

Hva kan forklare dette?

Funnene viser tydelig: Å like et stoff er ikke det samme som å ville skaffe seg mer av det.

Flere forhold kan forklare resultatene:

• Kontekst spiller en rolle. Det å ønske mer av et stoff i et trygt laboratorium er noe annet enn å oppsøke det i hverdagen.
• Motstandskraft kan dempe risiko. Deltakerne med traumer rapporterte mer angst og depresjon, men ingen hadde ruslidelse eller andre alvorlige psykiske problemer. De kan ha utviklet strategier som beskytter dem.
• Dosen hadde betydning. Den lave dosen ga svak effekt og fremsto som mindre attraktiv.

Forskerne fant riktignok en sammenheng mellom lyst og betalingsvilje i traumagruppen. Men sammenhengen var moderat og førte ikke til høyere samlet etterspørsel.

Betydning for klinisk praksis

I helsevesenet bruker behandlere ulike verktøy for å vurdere risiko for opioidmisbruk, blant annet hos pasienter med barndomstraumer. Slike vurderinger er viktige. Samtidig kan de føre til at noen pasienter får for lite smertelindring.

Studien viser at selv om personer med barndomstraumer kan oppleve opioider som mer behagelige, betyr det ikke at de vil oppsøke dem. Andre risikofaktorer har like mye å si for at en person utvikler rusproblemer.

Positive rusopplevelser er en likevel kjent risikofaktor for senere misbruk blant personer med rusproblemer. Disse resultatene viser at vi bør forsøke å identifisere hva som gjør at personer som vanligvis regnes som ‘i risikosonen’ likevel utvikler motstandsdyktighet – for eksempel optimisme, kognitiv fleksibilitet, aktiv mestring, glede fra andre typer erfaringer (som sosial støtte), psykologisk oppfølging/støtte eller fysisk aktivitet.

Utfordrer forståelsen

Funnene utfordrer en enkel forklaring på sammenhengen mellom traumer og rus. Risiko avgjør ikke skjebnen.

For å forstå hvorfor noen utvikler problemer og andre ikke gjør det, må vi også se på beskyttende faktorer. Det kan være sosial støtte, gode mestringsstrategier og stabile livsforhold.

Forstår vi når traumer påvirker hvordan opioider virker, kan vi både redusere risikoen for misbruk og gi tryggere smertebehandling.