Vendepunktet på krisesentrene:

Endret krisesenterloven hverdagen slik barna trengte?

De siste 15 årene har situasjonen for barn som bor på krisesenter i Norge blitt betydelig forbedret. Barn får i dag mer støtte og informasjon enn tidligere. Likevel viser ny forskning at det fortsatt er mye arbeid som gjenstår.

For barn som lever med vold i familien, kan et opphold på krisesenter markere et dramatisk brudd i hverdagen. Samtidig kan oppholdet være første gang på lenge at livet oppleves trygt. I en ny, norsk studie undersøker Carolina Øverlien og Sabreen Selvik situasjonen for barn på norske krisesentre. Studien dekker en periode på 15 år, fra 2008 til 2023. Resultatene tegner et todelt bilde: Det har skjedd store forbedringer, men det har også blitt tydeligere hvor muligheter fortsatt ikke utnyttes fullt ut.  

Krisesenterloven har gjort forskjell 

Tidligere ble barn på krisesenter først og fremst sett på som mødrenes ansvar. Dette ble formelt endret med Krisesenterloven i 2010. Da fikk barn status som egne tjenestebrukere med rettigheter, i tråd med FNs barnekonvensjon. Studien viser at dette lovskiftet har fått reelle konsekvenser i praksis. 

I dag har de aller fleste krisesentre ansatte som jobber spesielt med barn. Disse har oftere enn før relevant høyere utdanning og erfaring fra arbeid med barn og unge. Krisesentrene tilbyr barna strukturerte samtaler. Her kan de snakke om det de har opplevd, stille spørsmål og få informasjon. For mange barn betyr dette å bli møtt på en ny måte, ikke bare som vitner til vold, men som aktive deltakere i egne liv. 

Også de fysiske omgivelsene på krisesentrene er blitt mer barnevennlige. De fleste sentre har i dag lekerom, uteområder og organiserte aktiviteter. For barn som har levd med frykt og uforutsigbarhet, kan lek være avgjørende. Det gir pauser fra alvor og bidrar til en følelse av normalitet. Samtidig peker forskerne på at ungdom ofte får et svakere tilbud enn yngre barn. Tenåringer har andre behov for privatliv, sosial kontakt og selvstendighet, og disse behovene er ikke alltid godt nok ivaretatt. 

Utdanning og sosialisering utfordrer 

Vennskap er et gjennomgående tema i barnas egne fortellinger. Mange beskriver savnet etter venner og frustrasjon over ikke å kunne forklare hvorfor de plutselig har flyttet. Av hensyn til sikkerhet får færre barn enn før ha venner på besøk på krisesenteret. Selv om flere får besøke venner utenfor senteret, gjelder dette ikke alle. For noen blir ensomhet en tydelig del av oppholdet. 

Skolegang er et annet område der utviklingen går i riktig retning, men fortsatt er ujevn. I dag samarbeider krisesentrene langt tettere med skoler og kommunale tjenester enn for 15 år siden. Mange barn får alternative undervisningsopplegg når de ikke kan gå på sin vanlige skole. Likevel viser studien at en betydelig andel barn fortsatt mister undervisning under oppholdet. Forskerne advarer mot konsekvensene av dette, og understreker at retten til utdanning gjelder også i krisesituasjoner. 

Sosiale medier er en ny trussel

Et nytt tema i studien er sosiale medier. For barn og unge er digitale plattformer en viktig del av hverdagen, men de kan også innebære risiko. Ansatte ved krisesentrene forteller hvordan voldsutøvere tar kontakt med barn med barn via apper, spill og meldingsfunksjoner, eller bruker dem til å spore familiens oppholdssted. Samtidig bruker krisesentrene i liten grad de kanalene barn selv er på, når de skal informere om tilbud og rettigheter. Her mener forskerne at barn og unge bør involveres mer aktivt. 

Ubrukte muligheter 

Øverlien og Selvik beskriver tiden på krisesenter som et «vindu av muligheter». Når volden har stoppet og hverdagen er tryggere, åpner det seg et rom for støtte, bearbeiding og ny retning. Studien viser at dette vinduet i dag brukes langt bedre enn før, men at det fortsatt er mye arbeid som gjenstår. 

Konklusjonen er at barn på krisesenter i dag i stor grad blir anerkjent som rettighetshavere og handlende aktører. Samtidig krever det mer ressurser, bedre samarbeid mellom tjenester og større oppmerksomhet på barnas sosiale liv for at oppholdet skal gi best mulig grunnlag for veien videre i de unges liv. 

 Les artikkelen i fulltekst