I Somalia og Sudan blir nesten alle jenter omskåret som barn. Den vanligste metoden kalles infibulasjon, og innebærer at deler av kjønnsleppene (indre og/eller ytre) skjæres bort og sys eller gror sammen slik at det dannes et hudsegl som stenger skjedeinngangen. Ofte fjernes også deler av klitoris.
I Norge er alle former for kvinnelig omskjæring uten medisinsk begrunnelse forbudt, og kalles kjønnslemlestelse. Forskere regner med at svært få norskfødte jenter med somaliske eller sudanesisk bakgrunn blir omskåret. Men skyldes dette endrede holdninger, eller lovlydighet? En intervjustudie med 23 kvinner viser at svaret på dette varierer. Kvinnene kan plasseres på et kontinuum fra de som bryter helt med tradisjonell praksis, til de som omfavner den. Langt de fleste opplever en viss grad av ambivalens og krysspress.
«Rebellene»
Noen kvinner i studien tok avstand fra alle former for kjønnslemlestelse. De avviste også de tradisjonelle normene som underbygger praksisen, blant annet ideen om at jomfrudom kan eller skal bevises når en kvinne gifter seg. Disse kvinnene tok i stedet til seg internasjonale normer som kategoriserer kjønnslemlestelse som brudd på menneskerettighetene, spesielt retten til kroppslig integritet og kontroll over egen seksualitet. Disse kvinnene var også tilhengere av medisinsk åpning av en utført kjønnslemlestelse (såkalt defibulasjon).
«Rebellene» brøt også ofte med andre normer. Mange kledde seg vestlig, og noen hadde inngått ekteskap med en mann med en annen kulturell bakgrunn enn dem selv. De sto ved valgene sine til tross for motstand fra venner og familie i eget etnisk nettverk. Dette var imidlertid ikke lett for dem. Flere av rebellene ga uttrykk for at de følte seg dratt mellom lengselen etter å høre til i et miljø av landsmenn, og et sterkt ønske om personlig frihet. De fleste etablerte derfor sosiale nettverk med personer som delte deres overbevisning, nettverk som generelt krysset etniske og nasjonale grenser.
Alle kvinnene som i denne studien ble identifisert som rebeller, så på seg selv som sterke og selvsikre. De fortalte at de hadde tatt et aktivt valg basert på sin personlighet, oppdragelse, erfaring og kritisk tenkning rundt egen kultur. Alle hadde høyere utdanning og var økonomisk uavhengige, og de hadde sosiale nettverk med personer som hadde samme syn på kjønnslemlestelse som dem selv. Alt dette kan ha bidratt til å gi dem styrke til å bryte med tradisjonelle normer.
Nesten alle rebellene hadde også påtatt seg en rolle som aktivister i eget etnisk miljø, med mål om å endre holdninger hos flere. De kan derfor ha en viktig rolle når det gjelder å skape varig endring i holdninger til kjønnslemlestelse, både lokalt og internasjonalt.
«Tenkerne»
Langs midten av det kontinuum forskerne trakk opp, plasserte de «tenkerne». De var motstandere av infibulasjon, som er den mest omfattende formen for omskjæring. Samtidig var de usikre når det gjaldt medisinsk åpning av infibulasjon før ekteskapet eller ny gjensying etter fødsel. De var videre usikre på hva de syntes om sunna-omskjæring. Dette regnes som en mindre omfattende form for kjønnslemlestelse. Termen brukes imidlertid om en rekke ulike former for omskjæring. Tenkerne støttet ikke aktivt sunna-omskjæring, men de så det heller ikke som spesielt problematisk.
Tenkerne tok i liten grad avstand fra de tradisjonelle verdiene som forbindes med kjønnslemlestelse. Det var viktig for dem å rette seg etter sosiale normer. De mente det var viktig å kunne bevise jomfrudom.
Disse kvinnene hadde gjennomsnittlig færre ressurser en rebellene, i form av utdanning og økonomisk uavhengighet. Noen var yngre og bodde hjemme hos foreldrene sine. Tenkernes sosiale omgangskrets var i større grad innenfor samme kulturelle bakgrunn som dem selv. Disse faktorene kan henge sammen, da kvinner som ikke har jobb eller høyere utdanninger kan være mer avhengige av nettverket sitt for økonomisk, praktisk og følelsesmessig støtte. «Tenkerne» hadde derfor mindre sosial kapital og et smalere sosialt nettverk. Dette gjorde at de kanskje opplevde at de kunne ha mindre ressurser til å håndtere ekskludering og trakassering på grunn av kontroversielle standpunktet enn rebellene oppplevde.
«Tilhengerne»
Blant de 23 kvinnene som er intervjuet i denne studien, var det bare én kvinne som aktivt støttet skikken med å omskjære jentebarn. Hennes familie hadde sluttet å omskjære jenter på 1960-tallet. Kvinnen hadde imidlertid opplevd så mye gruppepress og trakassering under oppveksten i Sudan at hun overtalte foreldrene til å la henne omskjæres. Nå, som voksen, støttet hun sunna-omskjæring, fordi hun mente det var i tråd med islamsk lære.
Kvinnen ville allikevel ikke omskjære sin egen datter. Dette var både fordi det er forbudt i Norge, og fordi hun oppfattet det som uklart hvordan sunna-omskjæring skal gjøres i tråd med religionen. Hun oppfattet denne som utbredt også blant religiøse ledere og helsepersonell.
Selv om denne kvinnen var den eneste som var klar på at hun mente det var riktig å omskjære jenter, var det flere av de andre kvinnene som uttrykte at de mente det ville være umulig å flytte tilbake til opprinnelseslandet dersom man ikke var omskåret, eller dersom man hadde fått gjort et åpnende inngrep uten å være gift.
Forskjell på endring i hjemlandet og i diaspora
Inndelingen i de tre typene rebell, tenker og tilhenger passer overens med andre teorier om hvordan veien fra å støtte til å avvise kjønnslemlestelse kan foregå. Forskerne bak studien mener imidlertid at måten endring skjer på ikke er helt den samme i land hvor kjønnslemlestelse er en vanlig og lovlig skikk, og blant dem som har flyttet til land hvor dette er ulovlig og ikke utføres hos majoritetsbefolkningen.
Forskning på holdninger til kjønnslemlestelse i land hvor praksisen er vanlig, viser at «referansegruppen», de personene den enkelte forholder seg til i spørsmål om endring av holdninger, gjerne er avgrenset av lokalitet og etnisitet. I diaspora er lokalitet langt mindre viktig, da nære slektninger og venner med samme bakgrunn kan være spredt over ulikedeler av landet så vel som ulike land. Man er derfor omgitt av mennesker med ulik bakgrunn fra en selv, og dette gir den enkelte langt større valgfrihet når det gjelder valg av omgangskrets.
Lovforbud påvirker praksis, ikke holdninger
Det faktum at kjønnslemlestelse er forbudt i Norge påvirker selvsagt også holdninger blant innbyggere med bakgrunn fra land hvor skikken er vanlig. Foreldre som lar jentebarn omskjæres risikerer rettsforfølgelse. Hvis en kvinne selv velger å la seg sy igjen (reinfibuleres) i etterkant av fødsel, slik det er vanlig i Sudan, er det derimot liten risiko for rettslige følger dersom det gjøres i utlandet. Det kan være en av grunnene til at mange av tvilerne med sudanesisk bakgrunn ga uttrykk for støtte til denne praksisen.
At så godt som alle avstår fra å omskjære døtrene sine når de bor i Norge, viser at endring skjer på en annen måte i diasporaen enn i hjemlandet. Forskning på endring i land hvor kjønnslemlestelse er vanlig, viser at holdninger endrer seg først. Praksis endrer seg bare når en større andel av befolkningen har endret holdning. Norge, hvor skikken både er forbudt og ansett som skadelig, endrer foreldre praksis også om de ikke har endret holdning.
Holdning til jomfrudom
Forskerne fant at de to viktigste faktorene med betydning for endring var hvilken mening de intervjuede tilla praksisen, og hvilke holdningen omgangskretsen deres har. Rebellene avviste både tradisjonelle holdninger til kvinnelig ærbarhet og kjønnslemlestelse. De kvinnene som mente at det var viktig at en kvinne er jomfru når hun gifter seg, var i tvil om det var riktig å gjennomgå operasjon for å åpne en infibulasjon, og de så ikke sunna-omskjæring som problematisk.
Omgangskrets er av betydning på to måter: For noen vil det å flytte til et annet land gjøre at man er mer avhengig av nettverket i sitt nye hjemland, noe som kan gjøre det ekstra viktig å tilpasse seg gjeldene normer i dette nettverket. Men i diaspora er det også lettere å søke seg til helt nye nettverk, med andre holdninger, slik rebellene ga uttrykk for.
Forskerne konkluderer med at teoriene for hvordan endring i holdninger til omskjæring skjer må utvides med innsikt i hvordan dette skjer blant migranter. De påpeker videre at «rebellene» kan inneha en viktig rolle for varig endring både lokalt og transnasjonalt.
