Over 220 000 mennesker mistet livet da en flodbølge traff kysten av Sørøst-Asia 26. desember 2004. 84 av de omkomne var nordmenn på ferie og 26 av disse var barn. Forskere har fulgt noen av de etterlatte og blant annet studert deres psykiske helse i flere år etter katastrofen.
To år etter katastrofen deltok 111 etterlatte mellom 18 og 80 år i et strukturert diagnostisk intervju-prosjekt. 94 av disse deltok også ved et tilsvarende intervju seks år etter katastrofen.
Forskerne fant ingen særlig endring i den psykiske helsen fra måletidspunktet to år etter til seks år etter. Det kan bety at vansker med den mentale helsen stabiliserer seg etter omtrent to år.
Det er vanlig å reagere både med sorg, angst og depresjon når noen som står en nær dør. Men hvis man mer enn seks måneder etter dødsfallet fortsatt strever med separasjonsangst, intens lengsel etter den døde, har vansker med å akseptere dødsfallet, er overopptatt med den døde og ikke kommer seg videre i livet, kan det kvalifisere til en forlenget sorg-diagnose. Omtrent 10-15 prosent av etterlatte får denne diagnosen, men den forekommer langt hyppigere etter tap av barn, og/eller ved plutselig, voldsom død.
Seks år etter tsunamien, hadde 36 prosent av de etterlatte som deltok i studien en psykiatrisk diagnose relatert til katastrofen. Halvparten av disse hadde to diagnoser eller flere. Den vanligste diagnosen var forlenget sorg.
Når man deler gruppen etterlatte i to, der personene i den ene gruppen selv ble eksponert for tsunamien og nesten alle hadde opplevd alvorlig fare for eget liv, og personene i den andre gruppen ikke selv var direkte eksponert for katastrofen, er det betydelige forskjeller i den psykiske helsen. Både angst-, depresjons- og posttraumatiske stresslidelser forekom vesentlig oftere i gruppen som var direkte eksponert. Hele 43 prosent av dem som var direkte eksponert var ikke i full jobb seks år etter, mens det blant dem som ikke var direkte eksponert kun var ni prosent som ikke var i jobb.
