Felles oppsummering av denne artikkelen, samt av artikkelen «Visual impairment and depression: Age-specific prevalence, associations with vision loss, and relation to life satisfaction».
Forekomst
Depresjon er en av de vanligste psykiske lidelsene i samfunnet, og gir store samfunnskostnader i form av tapt produktivitet og redusert livskvalitet.
Forskere fra NKVTS har i samarbeid med Norges Blindeforbund studert depresjon blant blinde og svaksynte. De ville vite hvor stor andel av medlemmene i Blindeforbundet som led av depresjon på tidspunktet for undersøkelsen. Forekomsten var 12 % i aldersgruppen 18-35 år og 16 % i aldersgruppen 36-50 år. Dette er det dobbelte av hva som er rapportert for tilsvarende aldersgrupper i den generelle befolkningen (4-8 %). For blinde og svaksynte i eldre aldersgrupper var forekomsten lavere.
Forskerne fant et stort og udekket behov for helsehjelp i det samme utvalget; 11 % oppga et ønske om profesjonell hjelp. Disse fikk henvisning til psykolog. Tilbakemeldingen fra psykologtjenesten var at depresjon, angst og søvnproblemer var gjennomgående problemer hos de som ble henvist, ofte knyttet til minoritetsstress, marginalisering og utenforskap.
Undersøkelsen er publisert i to artikler i tidsskriftene World Journal of Psychiatry og BMC Psychiatry.
Faktorer som har sammenheng med depresjon
Funnene fra undersøkelsen tyder på at depresjon i stor grad er en konsekvens av synshemmedes levekår. Depresjon sammenfalt med manglende sosial støtte, ensomhet og tidligere erfaringer med mobbing, vold eller overgrep.
Men det å miste synet er også en stor belastning i seg selv. Synstap kan innebære begrensede muligheter for aktiviteter, utdannelse og arbeid, relasjoner og fremtidsutsikter. Det kan føre til store endringer eller begrensninger i et menneskes liv. Depresjon kan være et resultat av problemer med å håndtere eller tilpasse seg til de utfordringene som synstapet medfører. Depresjon var vanligere hos dem som hadde mistet synes sent i livet sammenliknet med dem som var født med synstap eller hadde mistet synet tidligere. Det skyldes sannsynligvis at evnen til læring og omstilling er høyere tidlig i livet.
I samsvar med tidligere litteratur fant forskerne ingen sammenheng mellom depresjon og alvorlighetsgrad av synstap. Disse resultatene tyder på at en mild grad av synsnedsettelse kan være like vanskelig å håndtere som en mer alvorlig synsnedsettelse.
Hva som er nytt
En utfordring når en skal studere blinde og svaksynte er at mellom 80 og 90 % mister synet etter fylte 50 år, og at det derfor har vært vanskelig å få tilgang til et tilstrekkelig stort antall deltakere i yngre aldersgrupper og de som har mistet synet tidlig i livet. Takket være et nært samarbeid med Blindeforbundet har dette nå vært mulig. Dette er således den første undersøkelsen som oppgir aldersspesifikke tall på depresjon blant blinde og svaksynte. Tidligere studier har stort sett inkludert eldre mennesker, og dersom de har inkludert unge voksne, har de ikke presentert aldersspesifikke tall siden det har vært så få deltakere med i disse aldersgruppene.
Hva det betyr for blinde og svaksynte
Høye forekomster av depresjon reiser krav om forebygging og behandling. Forebygging bør særlig rette seg mot påviste sårbarhetsfaktorer ved blinde og svaksyntes levekår. Tilrettelegging for deltakelse i samfunnet på lik linje med mennesker uten synshemming bør være et overordnet mål ved utvikling av infrastruktur, transport, utdannelse og arbeidsliv. Forebygging av mobbing, vold og overgrep er en kontinuerlig prosess som til enhver tid bør ha høy prioritet.
Avsløringene av et utdekket behov for profesjonell helsehjelp viser at terskelen for å søke hjelp kan være stor. Dette kan ha sammenheng med hvorvidt man kjenner seg komfortabel med å søke hjelp og om man forventer å bli akseptert, anerkjent og forstått i den andre enden. Helsearbeidere i psykisk helsevern har generelt lite kunnskap og erfaring med de særskilte utfordringene som blinde og svaksynte lever med. De besitter i liten grad «kulturell kompetanse» for denne minoritetsgruppen.
Forskerne mener at det på samme måten som for hørselshemmede som har et eget fagmiljø, Nasjonalbehandlingstjeneste for Hørsel og Psykisk Helse, og den samiske befolkningen som har Samisk nasjonal kompetansetjeneste for psykisk helsevern og rus, bør vurderes om det skal opprettes et fagmiljø med spesifikk kompetanse på synstap og psykisk helse. Ved siden av å drive behandling vil et slikt fagmiljø kunne drive veiledning av helsearbeidere over hele landet.
