Tema: Tvungen migrasjon og flyktninghelse

The 10-year course of mental health, quality of life, and exile life functioning in traumatized refugees from treatment start

Opaas, M., Wentzel-Larsen, T., & Varvin, S. (2020). The 10-year course of mental health, quality of life, and exile life functioning in traumatized refugees from treatment start. PLOS ONE, 15(12), 1-21. doi:https://doi.org/10.1371/journal.pone.0244730

Flyktninger fikk bedre livskvalitet og mestret livet bedre etter terapi, til tross for at mange hadde barndomstraumer i tillegg til alvorlige tortur- og krigstraumer, og til tross for at de hadde vært lenge i Norge med ubehandlet posttraumatisk stress, angst og depresjon før de kom i behandling.

Denne studien har fulgt 54 flyktninger i opptil ti år fra de begynte i behandling i psykisk helsevern i Norge, gjennom behandlingen, og for mange av deltakerne i flere år etter avsluttet behandling. Målet ­­var å studere den langsiktige utviklingen i symptomer på posttraumatisk stress, angst og depresjon, livskvalitet og mestring av enkelte sider ved livet i eksil.

Vi har fra før lite kunnskap om hvilket utbytte sterkt traumatiserte flyktninger får av å gå i terapi. Spesielt gjelder dette på lang sikt.

Selv med fortsatte plager viser mange god livsmestring

Flyktninger har ofte opplevd mange alvorlige traumatiske hendelser, som drap på sine nærmeste, forfølgelse, fengsling og tortur. Det kan ta lang tid før de betror seg til fastlegen om sine traumeplager, og blir henvist til behandling. Alle som deltok i studien hadde bakgrunn fra krig og forfølgelse. Noen hadde hatt kortere behandlingstilbud tidligere, men var fortsatt sterkt plaget da de på nytt ble henvist til behandling. Deltakerne hadde i snitt bodd 10,5 år i Norge da de ble henvist til behandlingen studien bygger på. Det var stor variasjon i behandlingslengde for de ulike deltakerne, fra noen måneder til flere år. De fleste behandlingene foregikk i ulike tidsrom mellom 2006 og 2010.

Deltakerne så ut til å fungere bedre i hverdagen etter hvert som tiden gikk under og etter behandling. For eksempel lærte flere seg norsk og begynte å jobbe eller studere, og opplevde sin helse bedre både psykisk og fysisk. Dette er positivt med tanke på at mange fortsatt hadde symptomer på posttraumatisk stress, angst og depresjon. Det er også positivt med tanke på hvor lenge mange hadde vært i Norge uten å lære norsk eller klare å fungere i jobb eller studier, før behandlingen startet.Behandling for psykiske plager kan altså bidra til at flyktninger er i stand til å stå i jobb og ta utdanning.

Hvilke resultater har terapi for flyktninger med sammensatte og kroniske plager?

Psykiske plager kan bli kroniske og vanskelige å behandle når det går for lang tid før man kommer til behandling. Mange flyktninger i terapi har dessuten flere psykiske diagnoser, såkalt komorbiditet. Forskning viser at mange flyktninger for eksempel har depresjon i tillegg til posttraumatisk stress. Mange har også smertetilstander og fysiske plager, og en belastende psykososial situasjon. Slik var det også i denne studien. Slike sammensatte problemer kan føre til dårligere prognose, og gjøre det vanskeligere å bli fri fra sine symptomer. Likevel kan terapi få stor betydning for den enkelte.

Det finnes svært få langtidsstudier for flyktninger med sammensatte og kroniske psykiske plager som viser hvor stor bedring de opplever, og hvordan eventuell bedring holder seg over tid. Studier viser betydelig variasjon i gjennomsnittlig effekt, og store forskjeller mellom deltakerne. I denne studien, som var en såkalt naturalistisk studie der verken terapilengde eller terapimetode var bestemt, fant forskerne signifikant bedring av symptomer på PTSD, angst og depresjon, men den gjennomsnittlige bedringen i symptomer var relativt beskjeden. Et slikt gjennomsnitt rommer både dem som ble mye bedre, dem som forble relativt uendret, og noen få som ble verre. En slik variasjon i utfall er det vanlig å finne i denne pasientgruppen. Denne studien gikk over 10 år. På slutten av perioden var det bare en liten del av de 54 som fortsatt var med i studien. Vi tror mange av de som fortsatt var med, var personer med vedvarende plager og fortsatt hjelpebehov. De med mest kroniske symptomer satte derfor sitt preg på langtidsforløpet.

Til sammenligning viste den gjennomsnittlige symptombedringen middels til stor effekt etter de første 3 årene av denne studien, der 51 av de 54 deltakerne hadde vært med gjennom hele perioden. Dette viser en god langtidseffekt av behandlingen for gruppen som helhet, målt over tre år, tilsvarende den man finner i internasjonale studier, som ofte kun har oppfølging på noen måneder.

Selv om den gjennomsnittlige symptombedringen i 10-årsoppfølgingen ikke var så stor, viste studien at deltakerne fikk betydelig bedre livskvalitet og mestret livet bedre. Symptomreduksjon er derfor kanskje ikke det eneste relevante målet på bedring hos pasienter med alvorlige og komplekse traumeerfaringer som har gått lenge med ubehandlede plager. Deltakerne i studien opplevde fortsatt påtrengende minner om de traumatiske opplevelsene de hadde hatt, men minnene vekket mindre angst og de lærte å leve bedre med erfaringene.

Flere opplevde det også som lettere å fungere sosialt utenfor familien etter at de hadde hatt positive erfaringer i terapien. At ett familiemedlem går i terapi kan ha positiv påvirkning på resten av familien.

Å ha jevn kontakt over tid med en empatisk og interessert terapeut, som viser trygghet på å snakke om traumene, kan gi håp, minske stress og oppmuntre pasienten til å gå videre i livet. Sammen med andre sider ved behandlingen kan dette bidra til større toleranse for egne symptomer, og gi bedre helse og funksjon.

Terapien må skreddersys

Tidligere forskning har vist at behandlingstilbud må skreddersys til den enkelte flyktning. Mange har hatt traumatiske opplevelser og tap gjennom barndom og oppvekst, i tillegg til krigsopplevelser, tortur og andre menneskerettighetsbrudd. Slike opplevelser setter preg på mange sider av livet til den enkelte, og kan gi seg utslag i ulike symptomer og plager. I tillegg til å få hjelp med sine posttraumatiske og depressive symptomer, vil flyktninger med langvarige og sammensatte traumer kunne trenge hjelp med problemer på flere livsområder, slik som for eksempel å gjenvinne tillit til seg selv og andre mennesker.

De aller fleste flyktninger i Norge og andre mottaksland får aldri noen form for behandling for psykiske helseplager. Blant flyktninger med alvorlige traumeplager som får et behandlingstilbud, viser mange studier at behandling hjelper. Likevel har mange fortsatt betydelige symptomer etter endt behandling, og tilfredsstiller fortsatt diagnosekriterier på posttraumatisk stresslidelse (PTSD).

Det gjenstår å se om man ved å komme tidligere til med behandling, ved økte kunnskaper om behandling av komplekse traumer, eller med mer kulturelt tilpassede metoder, kan få til større og mer varig symptombedring – også for de hardest rammede.

Tall og fakta om studien

I denne studien deltok 54 voksne personer med flyktningbakgrunn og psykiske helseplager knyttet til alvorlige traumer. Det var 35 menn og 19 kvinner fra 15 forskjellige land i Asia, Europa og Afrika. Deltakerne hadde i snitt bodd 10,5 år i Norge før de ble henvist til behandling og kom med i studien.

Deltakerne ble rekruttert til studien i løpet av årene 2006 til 2009, da de skulle begynne i behandling i spesialisttjenesten. Omkring to tredjedeler var henvist til allmennpsykiatriske poliklinikker på distrikstspsykiatriske sentra (DPS’er), og en tredjedel til psykologer og psykiatere med privat avtalepraksis. Forskerne intervjuet deltakerne ansikt til ansikt over fire til seks møter ved behandlingsstart og kartla deres bakgrunn og deres symptomer, livskvalitet og fungering med ulike metoder. For ca. halvparten av deltakerne var det nødvendig med tolk. Etter den første utredningen ble deltakerne intervjuet jevnlig under og etter endt behandling.

Behandlingen de mottok besto primært av psykologisk behandling / samtaleterapi, der både traumene og pasientens øvrige livssituasjon var tema. Gjennomsnittlig fikk de 61 terapitimer, men det var store forskjeller i behandlingslengde.

Deltakerne falt gradvis av fra studien i årene etter behandlingsslutt. I 2017 ble all datainnsamling avsluttet. Deltakerne hadde da vært med i studien fra ca. tre til ti år.

Den statistiske metoden som ble brukt, «linear mixed effects analysis», gjør bruk av alle data, selv om de ble innsamlet i ulike tidsrom og ulikt antall ganger for hver av personene i studien. Ut ifra alle tallene beregner den så et rettlinjet forløp over alle de ti årene. De deltakerne som deltar lengst i studien, kan bidra til å trekke den rette linjen som viser den gjennomsnittlige bedringen opp eller ned.

Mer inngående studier i dette forskningsprosjektet vil kunne vise hvilke faktorer som har sammenheng med bedring i forløpet til ulike undergrupper.

Forskerne

  • Opaas, Marianne

    Opaas, Marianne

    Forsker II / spes. i klin. psykologi og samfunnspsykologi

    Vis profil
  • Wentzel-Larsen, Tore

    Wentzel-Larsen, Tore

    Forsker II/Statistiker / cand. real.

    Vis profil