I denne artikkelen kombineres intervjuer med voldsutsatte barn om deres møte med politiet, og intervjuer med politibetjenter om deres møte med voldsutsatte barn.
Møtet med politiet kan være det første møte med det profesjonelle hjelpeapparatet for barn som lever i hjem hvor det foregår vold. Politiets retningslinjer for hvordan de skal forholde seg til voldsutsatte barn er motstridende. I politiets interne fagportal informeres betjentene om at de er viktige ressurspersoner for disse barna. Politiet skal stille åpne spørsmål og være klar over at dette kan være barnets eneste mulighet til å fortelle hvordan de har det.
Samtidig blir politiet i flere rundskriv informert om at de må være forsiktige med hvordan de snakker med barn. Barn skal helst avhøres av dommere eller spesialtrente etterforskere, og helst slippe å forklare seg mer enn en gang. Ikke minst skal de slippe å «sladre» på foreldre som er til stede i rommet.
De betjentene som er de første på stedet når det meldes om familievold er ofte i starten av karrieren, og de mangler spesialtrening. I intervjuene ga mange uttrykk for at de var usikre på hvordan de skal forholde seg til voldsutsatte barn.
Intervjuene med barna viser at det ofte er et stort sprik mellom deres forventninger og det som faktisk skjer når politiet dukker opp. Barn har ofte høye forventninger om at politiet skal ordne opp og redde dem ut av situasjonen. Men i de aller fleste tilfellene hvor politiet tilkalles, roer situasjonen seg. Hvis ingen ønsker å levere en anmeldelse eller ber om hjelp til å komme til et trygt sted, drar politiet ofte igjen uten å gjøre noe av det barna forventer.
Forskerne understreker hvor viktig det er at politiet forsikrer seg om at barnet ikke er i fare så snart de er ute av døra. Og dersom ikke barnet er i umiddelbar fare, må politiet allikevel sikre at barnet ikke blir så skuffet over mangelen på handling at han eller hun ikke ringer neste gang det er krise i hjemmet.
