Denne artikkelen omhandler traumefokusert atferdsterapi. Dette er en tidsavgrenset terapiform, vanligvis med 12–15 behandlingstimer. Den er mer direkte enn en del andre terapiformer ved at de traumatiserende opplevelsene pasienten har hatt, nevnes ved navn, og ikke bare omtales som «hendelsen», eller «det vonde». Teknikkene er kjente for mange psykologer, men i denne metoden er de satt i system, og kommer i en bestemt rekkefølge.
I en fersk studie har forskere undersøkt hvordan pasientens syn på terapeuten og behandlingen spiller inn på utfallet av behandlingen. Til sammen 156 barn og unge mellom 10 og 18 år, som har vært i behandling i vanlige poliklinikker i Norge, har deltatt i studien. Barna ble delt i to grupper, der den ene gruppen ble behandlet med traumefokusert atferdsterapi og den andre gruppen ble behandlet etter vanlig poliklinisk praksis.
Forskerne antok på forhånd at utfallet av behandlingen ville bli påvirket av om klienten er positivt stemt overfor terapeuten og behandlingen. Da forskerne så på resultatene for alle barna som hadde deltatt i studien under ett, fant de ikke den sammenhengen mellom god allianse og lavere symptomer som de hadde forventet.
På gruppenivå var deltakerne like fornøyde med behandlingen og forholdet til terapeutene, uansett om de hadde fått traumefokusert atferdsterapi eller vanlig behandling. Alle ble bedre enn det de var før behandlingen startet, men de som fikk traumefokusert atferdsterapi ble bedre enn de som fikk vanlig behandling.
Når de to gruppene ble undersøkt hver for seg, så forskerne at det var en sammenheng mellom allianse og bedring, men kun i gruppen som hadde fått traumefokusert atferdsterapi. Barna i den gruppen, som oppga at alliansen var god, hadde lavere symptomer etter 15 behandlingstimer enn de som oppgav at alliansen var dårligere.
Resultatet vitner om at det ikke er tilstrekkelig å være fornøyd med behandleren og oppgavene, men at det ser ut til at det spiller en rolle også hvilke oppgaver man får.
