For politiet er målet med et avhør å fremskaffe en detaljert og pålitelig framstilling fra den som avhøres, samtidig som politibetjenten som utfører avhøret framstår objektiv og upartisk. Denne studien utforsker utfordringene som oppstår når man avhører unge, traumatiserte ofre kort tid etter den traumatiske hendelsen. Den ser også på hvordan traumestøtte fungerer innenfor rettssystemet. Studien er basert på 19 videofilmede avhør av sterkt traumatiserte unge mennesker som overlevde terrorangrepet på Utøya, og på forskningsintervjuer med de 17 politietterforskerne som utførte de 19 politiavhørene.
Forskerne analyserte forskningsintervjuene ved hjelp av kvalitative induktive metoder. Videoavhørene ble brukt som rammeverk for forskningsintervjuene.
Forskningen viser at kravet til objektivitet er sentral for etterforskernes forståelse av sin profesjonelle rolle, og samtidig at dette kravet kan oppleves som begrensende for deres mulighet for at gi støtte til ofrene. Deres beskrivelser av muligheter og begrensninger for å gi støtte henger sammen med fasene i avhøret. Ved begynnelsen og slutten av avhøret ser de muligheter for å støtte offeret på måter som er i tråd med anbefalt i omsorg for traumatiserte personer. Imidlertid blir de mer passive og mindre støttende når samtalen dreier seg om den kriminelle handlingen, altså de mest traumatiske erfaringene. Her virker de mindre sikre på om og hvordan de skal gi støtte. Studien gir relevante nye innsikter i hvordan politiet avhører traumatiserte unge ofre.
