For personer som har vært utsatt for en traumatiserende forbrytelse, kan politietterforskning og rettssak være en ny belastning. Generelt anbefales det at man verken oppmuntrer eller hindrer sterkt traumatiserte personer til å snakke om det som skjedde den første måneden etter hendelsen.
Men for politiet er det svært viktig å få avhørt fornærmede så raskt som mulig. Kan et slikt avhør forsterke traumet for offeret? Det er en særlig bekymring i avhør av barn og unge, fordi traumer kan ha konsekvenser for unge menneskers videre utvikling. Nå har forskere fra NKVTS undersøkt hvordan de overlevende etter masseskytingen på Utøya 22. juli 2011 opplevde å bli avhørt av politiet.
Studien er del at et større forskningsprosjekt ved NKVTS om de overlevende fra Utøya. 325 av de overlevende takket ja til å delta i forskningen, og 320 av disse hadde også vært avhørt av politiet. Forskningsprosjektet besto av både et dybdeintervju og et spørreskjema, og politiavhøret ble tatt opp i begge.
Tre faktorer trer fram som særlig viktige for hvordan de unge opplevde intervjuet:
- om han/hun klarte å fortelle en sammenhengende historie
- om han/hun opplevde avhøret som toveis kommunikasjon
- om og i hvilken grad intervjuet framsto som meningsfullt
Intervjuene var «OK»
Hele 72,6 % av de overlevende svarte at avhøret ikke opplevdes som stressende, eller bare som litt stressende. 17,1 % opplevde det som delvis stressende, og 10,3 følte at det var veldig eller ekstremt stressende. Det var også bare et mindretall av ungdommene som opplevde sterke følelsesmessige reaksjoner underveis i avhøret, eller i dagene etterpå. Over 88 % følte at de ble lyttet til og forstått under politiavhørene.
På spørsmål om avhøret opplevdes som meningsfullt, var svarene noe mer delt. Nesten 35 % opplevde det som svært meningsfullt, nesten 30 % følte at det var litt meningsfullt, mens rundt 35 % følte det som lite eller slett ikke meningsfullt.
De aller fleste overlevende følte det som en plikt å delta i avhøret, og mange beskrev det som «OK» – en opplevelse som verken var utpreget positiv eller negativ.
Politiet som empatisk og profesjonell tilhører
For dem som opplevde intervjuet som positivt, skyldtes dette blant annet at de fikk mulighet til å snakke sammenhengende om de traumatiske opplevelsene. En av jentene fortalte hvordan avhøret ga henne en mulighet til å snakke om detaljer ved hendelsen hun ikke følte at hun kunne dele med andre.
At politiet framsto som empatiske og profesjonelle var også viktig. Politiet lyktes i disse avhørene med å skape et trygt rammeverk hvor ungdommene følte at de hadde kontroll over situasjonen. Politiet kunne også hjelpe ungdommene ved å gi dem utfyllende informasjon om det de hadde opplevd, blant annet ved at ungdommene fikk stille spørsmål på slutten av intervjuet.
Stressende avhør, men en samfunnsplikt
For noen av de overlevende var avhøret en positiv, men allikevel stressende opplevelse. Det kunne for eksempel skyldes at de følte seg presset til å fortelle om deler av opplevelsen som de tidligere hadde valgt å ikke snakke om fordi det var for smertefullt. Noen opplevde politibetjentenes spørsmål som krevende, og var redde for å gi feil opplysninger, eller for at deres informasjon kunne skade andre overlevende eller etterlatte. For noen var det å vente på å bli avhørt mer stressende enn selve avhøret.
Når disse ungdommene allikevel opplevde avhøret som overveiende positivt, skyldes det i stor grad at de følte det som en samfunns- og juridisk plikt.
Ingen kontroll over avhøret
De ungdommene som opplevde avhøret som utelukkende negativt, følte at de manglet kontroll over situasjonen. De følte seg presset til å snakke om minner som var vanskelige å forholde seg til, særlig fordi det skjedde så raskt etter terrorangrepet. De beskrev også hvordan politiet fulgte sin planlagte intervjurutine uten å ta hensyn til ungdommens behov. Noen fortalte også at de opplevde avhøret som meningsløst, i og med at bevisene mot gjerningsmannen var så klare.
Avhør kan være positivt under de rette omstendighetene
De fleste av disse avhørene ble gjennomført uten at det førte til ytterligere skade hos de overlevende. For noen kan det å hjelpe politiet i etterforskningen etter en traumatiserende forbrytelse være et gode.
For et mindretall var det imidlertid risiko for økt traume. Det finnes enkle verktøy for å kartlegge om et vitne er i akuttfasen av et traume. Dersom avhøret ikke kan vente, må politiet i disse tilfellene være ekstra nøye med å informere godt om hva som skjer, ikke presse vitnet til å svare på spørsmål om tanker og følelser, og la vitnet ta pauser ved behov.
