De ulike tiltakene som er implementert i de siste 30-40 år antas å ha spilt en sentral rolle i å stimulere til denne reduksjonen. Men, i de fleste områder har nedgangen vært langsom. Og dette reiser spørsmål om effektiviteten av de tiltak som blir satt i verk for å få en stopp på kjønnslemlestelse av jenter, og viser at det er nødvendig å sikre at de få midler som gis til dette arbeidet brukes der de kan gjøre størst forskjell.
Hensikten med denne artikkelen er å bidra til å utarbeide mer effektive tiltak ved å vurdere eksisterende kunnskap om hva som virker og hva som ikke virker. Artikkelen gjennomgår de vanligste evaluerte metodene brukt i arbeidet mot kjønnslemlestelse: informasjon om helserisiko, alternativ inntekt for omskjærerne, opplæring av helsepersonell som endringsagenter, alternative pubertetsritualer, initiativ ledet av lokalsamfunnene, offentlige deklarasjoner og juridiske tiltak.
Det er foreløpig lite kunnskap om effekten av tiltak, spesielt med hensyn på faktisk endringer i utbredelse. De fleste evalueringer måler kun økt kunnskap og endrede holdninger, men det er lite kunnskap om i hvilken grad dette leder til endringer i handling. Det er også lite kunnskap om hvilke faktorer som er viktige i de tiltak som fungerer, noe som er en utfordring da helt like intervensjoner kan ha ulik effekt i ulike settinger. Derfor trengs slik informasjon for å vurdere hvorvidt et tiltak som lykkes et sted, bør brukes bredere. All forskning viser at for at tiltak skal virke er det en forutsetning med grundig base i det aktuelle lokalsamfunnet, og tiltak bør være bredere nedslagsfelt enn kun kjønnslemlestelse. Utdanning av helsepersonell, omvendelse av omskjærere, alternative overgangsritualer, offentlige uttalelser og lovverk kan bidra til å endre praksisen.
Felles for alle tiltak er at de krever langsiktig og bred innsats, at de må forankres både faglig og sosialt i lokalsamfunnene det angår. Bedre systemer for evaluering er nødvendig for å øke kunnskapen om hva som virker. Det er også viktig å ta med i beregningen at det tar lang tid før reell endring skjer, og enda lenger tid før den kan vises gjennom troverdig evaluering.
