Riktig type motstand kan hjelpe overgrepsdømte til å ta ansvar

Menn dømt for seksuallovbrudd møtes ofte med avsky og fordømmelse. Men akkurat den sterke stigmatiseringen kan gjøre det vanskeligere for dem å ta ansvar for handlingene sine.

Ny forskning viser at måten fengselsansatte møter disse innsatte på er avgjørende for om de erkjenner lovbruddet og kan skape endring etterpå. Å erkjenne og ta ansvar for lovbrudd og å skape endring etterpå anses som viktige elementer i norsk straffegjennomføring.

Forsker Anja Emilie Kruse fra Universitetet i Oslo og Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har intervjuet 15 menn dømt for voldtekt og andre alvorlige seksuallovbrudd. Alle hadde til en viss grad erkjent at de hadde gjort noe seksuelt skadelig. Sammen med Anette Bringedal Houge ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo har hun analysert intervjuene og hvordan møtene med fagfolk i straffeapparatet kan ha påvirket de domfeltes mulighet til å forstå og ta ansvar for handlingene sine.

Det avgjørende for å skape endring

Funnene viser at det ikke er nok å bare straffe. Det er avgjørende hvordan de innsatte møtes underveis i straffegjennomføringen. Forskerne skiller mellom det de kaller produktiv og negativ friksjon – altså ulike former for motstand og respons som de domfelte møter.

Produktiv friksjon oppstår når fengselspersonalet eller terapeuter skaper trygge rom og relasjoner der de innsatte kan snakke åpent om det de har gjort. Her får de hjelp til å forstå hvordan det kunne skje, uten at de selv blir fordømt som mennesker. Flere av deltakerne fortalte at slike samtaler var avgjørende for at de klarte å se seg selv som noen som faktisk hadde begått overgrep – men også for å gå videre derfra og skape endring.

En av mennene, kalt Gustav i studien, beskrev hvordan han først under sin andre fengselsdom fikk den hjelpen han trengte. Da hadde han begått nye overgrep etter å ha blitt løslatt fra sin første soning. Møtene med en sosialarbeider og en terapeut som hadde jobbet for Gustavs tillit ble vendepunktet. Med dem kunne han snakke uten filter og stille vanskelige spørsmål om sine egne handlinger uten å være redd for fordømmelse.

Systemets «umulige krav» og den vanskelige tausheten

Negativ friksjon gjør det derimot vanskeligere å ta ansvar. Det oppstår når innsatte føler de må bevise at de har forandret seg for å få permisjoner eller prøveløslatelse, i stedet for å faktisk jobbe med å genuint forstå det de har gjort. Da blir erkjennelsen mest et spill for galleriet – det forskerne kaller performativ erkjennelse.

Flere deltakere som hadde opplevd negativ friksjon fortalte at de var så redde for å si noe galt at de holdt tilbake det de egentlig tenkte og følte, også om egen lovbruddshistorie. Faren for å bli stemplet som bagatelliserende eller uten innsikt gjorde at de heller spilte den rollen fengselet forventet av dem. En av de forvaringsdømte uttrykte at systemet stilte «umulige krav» – de skulle forandre seg, men kunne ikke være ærlige om sine egentlige tanker underveis i endringsprosessen.

Forskerne fant også at fravær av friksjon kunne være problematisk. Noen innsatte opplevde at dommen deres ble møtt med taushet, likegyldighet eller unnvikelse, både fra familie og fra fagfolk i fengselet. Flere av deltakerne ble rådet av ansatte til å finne på dekkhistorier om hvorfor de satt inne, for å unngå trakassering fra medinnsatte. Dette skapte en taushet som gjorde det vanskeligere for dem å ta tak i problemene sine, og i verste fall kunne øke risikoen for nye overgrep.

Et eksempel på fravær av friksjon er da en terapeut lot være å følge opp da en innsatt flere ganger forsøkte å ta opp overgrepene han hadde begått. I stedet beveget samtalen seg over på andre temaer. Den innsatte opplevde dette som at terapeuten ikke ville, kanskje ikke orket, å snakke om lovbruddene, og han ga til slutt opp å prøve.

Rehabilitering av de vi ikke tror kan forandre seg

Forvaringsdømte befinner seg i en spesielt krevende situasjon. I tråd med intensjonene i forvaringsdommen må de kunne demonstrere personlig endring for å bli løslatt, men frykter samtidig at ingen kommer til å tro på dem uansett.

Funnene i denne studien kan informere rehabiliteringsarbeidet i norske fengsler. Forskerne argumenterer for at det er avgjørende med tillitsbaserte relasjoner mellom innsatte og fagfolk, der det er trygt å være ærlig om det som er vanskelig, om skam, skyld og tanker om ansvar for eget lovbrudd. Det gjør det mulig å genuint bearbeide og forstå egne handlinger, og ikke bare spille rollen som forbedret.

Denne studien viser et viktig paradoks i det norske fengselssystemet: Befolkningen forventer at straff skal føre til rehabilitering, også for de som dømmes for seksuallovbrudd. Samtidig har folk flest liten tiltro til at disse faktisk kan forandre seg.

Spørsmål, krav og jobben som må gjøres

Studien reiser spørsmål om hva som skjer når de domfelte slipper ut. Selv om noen har gjennomgått omfattende endringsarbeid i fengselet, møter de et samfunn som ikke nødvendigvis er like åpent for at endring er mulig. Forskerne spør om vi som samfunn mangler et språk for å snakke om det å slutte med seksuallovbrudd.

For at rehabilitering skal lykkes må det være rom for både motstand og støtte. Innsatte må møte fagfolk som tør å snakke om det vanskelige, men som samtidig ikke reduserer dem til handlingene deres. Det krever fagfolk som skiller mellom person og handling, selv når lovbruddene er alvorlige og skadelige.

Forskerne understreker at erkjennelse og det å ta ansvar ikke automatisk fører til at man ikke begår nye lovbrudd. Men uten rom for å forstå, håndtere og bearbeide det man har gjort, kan rehabiliteringen bli overflatisk og grunn. Da risikerer vi at innsatte slipper ut uten å ha gjort den jobben som faktisk skal til for å ikke skade andre på nytt.