– I studien ser vi at politiet tar alle anmeldelser alvorlig. De sender barn til undersøkelse hos rettsmedisinere. De gjør lange og grundige avhør av vitner. Men de har en vanskelig bevissituasjon, sier forsker Inger-Lise Lien.
I rapporten har Lien analysert saker om kjønnlemlestelse fra politiets register, i tillegg til å intervjue personer som jobber med tematikken i
politiet. Forskeren har også intervjuet rettsmedisinere ved forskjellige sykehus som undersøker barn som kan ha vært utsatt for kjønnslemlestelse. Det er loven om kjønnslemlestelse fra 1995 og avvergelsesplikten fra 2004 som danner den juridiske rammen om undersøkelsen ettersom de saker som blir gjennomgått har sin bakgrunn fra den tid disse lovene gjaldt.
– Politiet er avhengig av kompetent fortolkning av kjønnslemlestelse fra de som melder saker til dem. Flere av barna som har vært mistenkt for kjønnslemlestelse har hatt naturlige sammenvoksinger, en tilstand som kan behandles. Det har også vært sendt anmeldelser og gjort undersøkelser av barn som antagelig har vært kjønnslemlestet før de ankom landet, sier Lien.
Transnasjonal kontekst
Det er vanskelig i en transnasjonal kontekst å bevise at et barn har vært utsatt for en kriminell handling. Hvis foreldre sender barn til hjemlandet for å omskjære dem kan det være vanskelig å finne bevis for hvem som har vært gjerningsmenn, og spesielt om barnets foreldre bosatt i Norge har medvirket til kjønnslemlestelsen.
– I rapporten kommer det frem at det er vanskelig for politiet å finne bevis for at det er en kobling mellom foreldre og den kriminelle handlingen. Den kriminelle handlingen har funnet sted i et annet land enn Norge, og dette vanskeliggjør fremskaffelsen av sikre bevis som dokumenterer at foreldrene kan lastes for handlingen, sier Lien.
Hindringer i politiets arbeid
I rapporten oppsummerer Lien ulike hindringer i politiets arbeid med kjønnslemlestelse:
- mangel på medisinske bevis
- tidfesting av arr som skyldes kjønnslemlestelse
- foreldres benektelse av kjennskap til prosedyren
- manglende vitner i Norge som kan forbinde foreldre eller andre til kriminalitetshandlingen
- barn som ikke kan huske om de ble omskåret eller ikke ettersom prosedyren ble gjort da de var babyer
- barn som ikke vil angi sine foreldre
- manglende kompetanse hos de som rapporterer sakene, som skaper falske alarmer slik som «sammenvoksninger»
- problemer med å bygge opp kompetanse på grunn av få saker
- prinsipper om at tvilen skal komme den tiltalte til gode. Dette prinsipper er positivt for det juridiske system, men vanskelig innenfor en transnasjonal kontekst ettersom det blir lettere å så tvil om at en er medskyldig når det ikke er vitner som kan bekrefte det.