Det er loven om kjønnslemlestelse fra 1995 og avvergelsesplikten fra 2004 som danner den juridiske rammen om undersøkelsen ettersom de saker som blir gjennomgått har sin bakgrunn fra den tid disse lovene gjaldt. I 2015 kom en ny lov om kjønnslemlestelse. Hvordan denne loven fungerer kan vi ikke si noe om på bakgrunn av denne undersøkelsen.
Problemstillingene handler om hvordan sakene beveger seg i det juridiske system, og spørsmål som er stilt er følgende: Hvorfor blir det en sak i første omgang? Hvem melder sakene, og på hvilket grunnlag blir sakene meldt? Hvordan behandles sakene og hva er de store utfordringer som politiet møter når de skal undersøke sakene?
Dokumenter fra 20 saker innenfor politiets register har vært lest gjennom og analysert. Et statistisk materiale over 53 saker om kjønnlemlestelse ble sendt over fra politiet i Bergen og analysert. Flere av de 20 analyserte sakene er registrert innenfor de 53 sakene som er sendt over, et par saker har vært registrert innenfor andre koder enn kjønnslemlestelse. Vi har også intervjuet rettsmedisinere ved forskjellige sykehus som undersøker barn som kan ha vært utsatt for kjønnslemlestelse. Flere politi-informanter har vært intervjuet og snakket med.
Denne studien har et systemanalytisk perspektiv. Det betyr at vi har sett på ulike samarbeidende institusjoner slik som det medisinske systemet og barnevernet. Disse to systemene forstås som separate fra det juridiske system, men de inngår i det juridiske system gjennom sine roller, og gjennom samarbeidet skapes det prosesser. Disse prosessene er blitt analysert og beskrevet ved bruk av Luhmanns teori, og i tillegg har vi forholdt oss til Nils Christies (1981) bruk av begrepet «straff» som fratagelse.
Politiet tar alle anmeldelser alvorlig
Studien viser at politiet tar alle anmeldelser alvorlig. De sender barn til undersøkelse hos rettsmedisinere. De gjør lange og grundige avhør av ulike kategorier av vitner. De har imidlertid en vanskelig bevissituasjon. De er avhengig av kompetent fortolkning av kjønnslemlestelse fra de som melder saker til dem. Flere av barna som har vært mistenkt for kjønnslemlestelse har hatt naturlige sammenvoksinger, en tilstand som kan behandles.
Det har også vært sendt anmeldelser og gjort undersøkelser av barn som antagelig har vært kjønnslemlestet før de ankom landet, dvs. at det ikke har vært brudd på norsk lov. Det er vanskelig i en transnasjonal kontekst å bevise at et barn har vært utsatt for en kriminell handling. Hvis foreldre sender barn til hjemlandet for å omskjære dem kan det være vanskelig å finne bevis for hvem som har vært gjerningsmenn, og spesielt om barnets foreldre eventuelt bosatt i Norge har medvirket til kjønnslemlestelsen.
Problemet med å finne bevis for at det er en kobling mellom foreldre og den kriminelle handlingen skyldes den transnasjonale kontekst, nemlig at den kriminelle handlingen har funnet sted i et annet land enn Norge, og dette vanskeliggjør fremskaffelsen av sikre bevis som dokumenterer at foreldrene kan lastes for handling.
Samtlige saker henlagt
Samtlige av de 53 sakene som har vært anmeldt til politiet fra 2005 til og med 2016, har blitt henlagt. De fleste henleggelser, hele 21 saker, er gjort etter kode 103 (henlagt intet straffbart forhold bevist). Deretter er det kode 58 (henlagt på grunn av bevisets stilling) som er den mest brukte henleggelsesgrunn generelt og gjelder for 12 saker.
Det juridiske system ser ikke ut til å bryte gjennom følgende hindringer (1) mangel på medisinske bevis, (2) tidfesting av arr som skyldes kjønnslemlestelse, (3) foreldres benektelse av kjennskap til prosedyren, (4) manglende vitner i Norge som kan forbinde foreldre eller andre til kriminalitetshandlingen, (5) barn som ikke kan huske om de ble omskåret eller ikke ettersom prosedyren ble gjort da de var babyer, (6) barn som ikke vil angi sine foreldre, (7) manglende kompetanse hos de som rapporterer sakene som skaper falske alarmer slik som «sammenvoksninger», (8) problemer med å bygge opp kompetanse på grunn av få saker, (9) prinsipper om at tvilen skal komme den tiltalte til gode. Dette prinsipper er positivt for det juridiske system, men vanskelig innenfor en transnasjonal kontekst ettersom det blir lettere å så tvil om at en er medskyldig når det ikke er vitner som kan bekrefte det.
Prosessen skaper stress for familien
Det selvmotsigende er at kjønnslemlestelsesloven som er ment for å straffe de som har medvirket til å kjønnslemleste en jente, ikke fungerer i praksis slik intensjonen er. På grunn av den bevismessige situasjonen og prinsipper om å la tvilen komme den tiltalte til gode, ser det ut til å bli straffefrihet for de som kan ha kjønnslemlestet datteren sin i en transnasjonal kontekst.
Selv om det ikke har vært noen dommer, fører prosessen som foreldre og barn må gjennomgå til stort stress for familien. Det skaper splittelse i familien, spesielt når barnevernet er involvert og overtar omsorg for barnet midlertidig eller mer permanent. Tap av respekt i miljøene når etterforskning pågår og når barnevernet involveres er også en belastning.
Summen av flere reaksjoner fra systemene vil kunne fungere som «straff» slik Christie har definert straff, selv om det ikke er en straff som er definert som straff av det juridiske system, altså ingen bøter og ingen fengselsstraff. Prosessene med etterforskning og utredning fra barnevernet kan i seg selv ha ledet til bevisstgjøring og ansvar. Prosessene kan også ha virket avskrekkende på foreldre som har planlagt å kjønnslemleste døtrene sine.
NB: Feil ISBN i trykket versjon
Det er dessverre oppgitt feil ISBN i den trykkede versjonen av denne rapporten. Korrekt ISBN er 978-82-8122-123-9 (TRYKK) og 978-82-8122-124-6 (PDF). Den elektroniske versjonen av rapporten som kan lastes ned nedenfor har korrekt ISBN.
