Barn i ekstreme nettmiljøer: Det viktigste tjenestene glemmer å spørre om
Barn som presses til å skade seg selv og sende seksualiserte bilder foran kamera. Barn som trues til å forsøke selvmord mens andre ser på. Slik ser hverdagen ut i ekstreme nettmiljøer som 764. Budskapet fra NKVTS-forsker Per Moum Hellevik er klart: Du trenger ikke være nett-ekspert for å hjelpe, men du må tørre å spørre om livet på nett.
Fra avsløring til tiltak på én måned
I april 2026 beskrev Aftenposten hvordan norske barn ble utnyttet i ekstreme nettsamfunn, og viste samtidig at mange helsetjenester knapt hadde hørt om miljøene. Det utløste et hasteoppdrag fra myndighetene til Helsedirektoratet. På én måned ble en nasjonal informasjonspakke om skadelige nettmiljøer utviklet sammen med Kripos, Medietilsynet og NKVTS, og sendt ut til tjenester over hele landet.
Fraværende fra den digitale arenaen
NKVTS-forsker Per Moum Hellevik bidro med kunnskap til informasjonspakken. Han sier at norske tjenester nesten er helt fraværende når det gjelder forebygging på internett. Skolehelsetjenesten, fastleger, barnevern og kommunale tjenester har god erfaring med oppsøkende arbeid «offline». De møter sårbar ungdom der de er. Men de er langt mindre til stede på den digitale arenaen.
Mange i tjenestene føler at de mangler kompetanse på det som skjer på nettet; det digitale virker fremmed og komplisert.
Men de kan ofte langt mer enn de tror.
– 80 prosent av det du allerede kan, virker
Hellevik har et tydelig budskap til tjenestene: Det du kan om tradisjonelle seksuelle overgrep er i stor grad direkte overførbart til digitale situasjoner.
– Det er aspekter som er annerledes. Men 80 % av det du kan, kan fortsatt brukes på den digitale arenaen, sier Hellevik.
Han understreker at en ikke trenger å bli ekspert på nettmiljøer for å hjelpe et sårbart barn. Det holder å forstå sårbarhet.
– Ofte er det andre ting folk sliter med før de havner i en vanskelig situasjon på nett, som ensomhet, psykiske plager eller mangel på tilhørighet. Dette er ting tjenestene allerede kan mye om.
Spørsmålet som mangler
Hva kan tjenestene gjøre i morgen? Hellevik har et enkelt svar: Spør om nettet.
Informasjonspakken peker på ulike tegn å være oppmerksom på hos barn, som endring i sosialt miljø, endret språkbruk eller symbolbruk, og økende hemmelighold rundt nettbruk. Hellevik understreker imidlertid at dette ofte også kan være helt vanlige uttrykk for ungdomstid. Disse tegnene kan ikke alene brukes som en sjekkliste for fare, men som en åpning for samtale.
– Når du kartlegger et barn eller en ungdom, snakker du gjerne om skole, venner og familie. Men den digitale hverdagen er sjeldnere med som en naturlig del av samtalen. Det burde den være, sier Hellevik.
– Spør hvordan de har det på nett. Spør om det skjer ekle ting der. Vær nysgjerrig. Det betyr ikke at barnet automatisk åpner seg bare fordi du spør. Men det handler om å ha den digitale verden i bakhodet hele tiden.
Ikke vent på ekspertisen
For Hellevik er informasjonspakken bare starten.
– Forebyggingstjenestene etterspør flere retningslinjer for den digitale arenaen, sier han.
Han mener veien videre er både å finansiere mer forskning på feltet og å bygge videre på spydspissmiljøer som allerede har gjort et grundig arbeid. Slik slipper hver kommune å sitte på sin egen tue og finne opp hjulet på nytt.
– Vi rekker ikke å vente på at alle regler er på plass. Tjenestene må begynne å spørre barn og ungdom om hvordan de har det på nett, allerede nå, avslutter Hellevik.
