Kapittel 23 Barn og unge som har opplevd flukt, krig eller katastrofer.

Psykiske helse blant unge flyktninger: Det som skjer etter flukten, betyr mye  

Dette bokkapittelet tar for seg barn og unge som har flyktet fra krig og katastrofer. Tradisjonelt har vi lagt mye vekt på traumatiske opplevelser fra barndom og flukt for å forklare den høye forekomsten av psykiske plager blant unge flyktninger. Nyere kunnskap peker på at erfaringer og grad av støtte i bosettingsperioden ser ut til å bidra på en betydelig måte til den høye forekomsten av psykiske plager enn tidligere antatt. 

Flukt: Hvem og hvorfor 

Halvparten av alle mennesker på flukt i verden er barn. Krig og vold hadde drevet nesten 50 millioner barn på flukt innen utgangen av 2024. Det er tre ganger så mange som i 2010, da tallet var 17 millioner.  

Tung bagasje fra hjemlandet 

Mange av disse barna har opplevd mye vondt, både fra selve flukten, men også hjemme, på skolen eller i lokalsamfunnet. Mange har opplevd krig på nært hold, sett noen dø og fryktet for eget eller andres liv. Én norsk studie fant at 88 prosent av ungdom fra Syria hadde opplevd minst én slik hendelse. Enslige mindreårige rapporterte i snitt nesten seks opplevelser hver. 

Høy forekomst av psykiske lidelser 

Mellom 19 og 53 prosent av barn og unge med flukterfaring rapporterer PTSD-symptomer. Forekomsten av PTSD-symptomer blant barn med traumer, men uten fluktbakgrunn, ligger til sammenligning mellom 2 og 16 prosent. 

Depresjon og angst rammer også oftere denne gruppen: 10 til 30 prosent blant unge med fluktbakgrunn, mot 3 til 7 prosent i den øvrige barnebefolkningen. 

Opplevelser som følger dem 

Mange unge med fluktbakgrunn får det tøffere enn andre på flere områder. De skårer lavere på helse, skoleresultater og deltakelse i utdanning og arbeidsliv enn ungdom flest. Dette gjelder særlig dem som kom alene til Norge før de fylte 16 år.  

I en studie fulgte forskere en gruppe enslige mindreårige flyktninger i fem år etter at de kom til Norge. Mange slet fortsatt med psykiske helseproblemer etter disse fem årene. Hverdagslige utfordringer, som økonomi og bosted, hadde stor betydning for hvordan de hadde det.  

Språkproblemer, diskriminering og manglende sosial støtte 

Nyere forskning viser dermed at det ikke er fluktopplevelsene alene som forklarer forekomsten av psykiske plager. Etter ankomst til Norge skaper økonomiske bekymringer, diskriminering, språkproblemer, uvisshet rundt fremtiden, hyppig flytting og manglende sosial støtte et kontinuerlig hverdagsstress for mange. Dette gjør det vanskelig å bygge stabile relasjoner og skape en følelse av trygghet og tilhørighet.  

Mange navigerer en kompleks kulturell balansegang mellom hjemlandets tradisjoner og norske normer, noe som kan forsterke følelsen av usikkerhet og fremmedgjøring. Selv om det å bygge seg et nytt liv i et nytt land også fører med seg muligheter, kan kombinasjonen av flukterfaringer og situasjonen i et nytt land gjøre situasjonen særlig sårbar og krevende. 

Løvetannbarn 

Samtidig viser mange av ungdommene stort pågangsmot. Enslige mindreårige flyktninger jobber hardt for å nå målene sine, selv om mange sliter psykisk. Målene kommer ofte i en bestemt rekkefølge: først trygghet og økonomi, så kjæreste og egen familie. Enkelte ting henger sammen med bedre psykisk helse: Oppholdstillatelse, mestringsstrategier, og opplevd tilhørighet på skole og i familie. Jo flere gode ting som skjer rundt en ungdom, dess bedre går det. Forskerne mener miljøet rundt, som skole og nærmiljø, betyr mer enn den enkeltes egen mestringsevne.  

Her bør tjenestene prioritere innsatsen 

Et grunnleggende prinsipp i norske tjenester er likeverd: tjenester skal tilpasses den enkeltes behov slik at alle får lik nytteverdi, ikke nødvendigvis lik hjelp. Kombinert med kunnskapen om at støtte og stabilitet i bosettingsperioden har mer å si for de psykiske utfordringene enn man tidligere trodde, gir dette et konkret utgangspunkt for hvor tjenestene bør prioritere innsatsen: oppfølging og tilrettelegging for gode, langvarige og nære relasjoner fra bosettingsperioden bør ses som et eget satsingsområde, ikke bare som et tillegg til traumebehandling. 

Derfor bør tiltakene innenfor det norske velferdssystemet legge til rette for at ungdommene får delta aktivt i lokalsamfunnet og bygge sosiale nettverk, siden det er en viktig del av det som fremmer integrering og trivsel over tid. 

Samtidig er det avgjørende å fange opp psykiske helseproblemer tidlig. De som jobber tett med disse barna og ungdommene bør kjenne til både risiko- og beskyttelsesfaktorer, slik at de kan gi god støtte i det daglige, og henvise videre til psykisk helsevern når det er behov for det.