Les også et sammendrag av avhandlingen i Tidsskrift for norsk psykologforening.
I sin doktorgrad ser psykologspesialist Silje Mørup Ormhaug på hva som bidrar til en vellykket behandling av traumatiserte barn og unge.
En stor andel barn og unge blir utsatt for traumer og utvikler posttraumatiske stressymptomer (PTSS). Det er derfor viktig at psykologer har kunnskap om hva som er god behandling, og hvorfor den virker. Det diskuteres i feltet om vi trenger mer spesifikke terapeutiske teknikker, eller om det er viktigere at terapeut og klient har en god samarbeidsrelasjon. Mange klinikere mener at relasjoner er spesielt viktig i behandlingen av barn og unge. Imidlertid er Ormhaugs arbeid ett av få studier som har undersøkt om dette faktisk stemmer.
Både teknikk og relasjon er viktig
I studien deltok 156 traumatiserte barn og unge i alderen 10-18 år. Deltakerne mottok behandling ved ordinære klinikker for barn og unges psykiske helse (BUP). De ble tilfeldig tilbudt enten en traumefokusert kognitiv atferdsterapi (TF-CBT), eller en ordinær behandling som ikke hadde et spesifikt fokus på traumene (TAU).
Resultatene viste at en god relasjon er viktig, men at den ikke bidrar til bedring alene. Deltakerne rapporterte at de hadde like god relasjon til terapeutene sine i begge gruppene. Men det var bare i den gruppen som fikk TF-CBT at styrken på relasjonen hadde en sammenheng med bedring. Denne gruppen hadde dessuten færre symptomer enn deltakerne i TAU i etterkant av behandling. Det tyder på at terapeuten både må ha fokus på samarbeidsrelasjonen, og samtidig tilby mer spesifikke oppgaver rettet mot de posttraumatiske stressplagene.
Må ikke glemme foreldrene
Et annet viktig funn var at deltakerne så ut til å legge stor vekt på hvordan de opplevde at foreldrene vurderte terapeuten og behandlingen. De som rapporterte at de trodde foreldrene var negative til terapeuten eller behandlingen hadde større risiko for å droppe ut. Dette viser at foreldrene spiller en sentral rolle i behandlingen. Foreldrene er viktige premissleverandører som bidrar til å forme barnas vurdering av terapien. Dette samspillet mellom foreldre og barn bør inkluderes i forståelsen av den terapeutiske relasjonen i arbeidet med unge klienter.
