Barn og unge som har en problematisk eller skadelig seksuell atferd (SSA) har ofte komplekse og sammensatte vansker. Mange av disse barna har behov for faglig oppfølging og helsehjelp fra personer med kompetanse på barn og unge generelt og SSA spesielt. Barnevernlovens generelle formål og virkeområde er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid (Barnevernloven, 1992). I mange tilfeller er barnevernet den koordinerende instans i saker hvor det er meldt bekymring om et barns seksuelle atferd. I saker hvor barnevernet er involvert har de en nøkkelfunksjon når det gjelder kartlegging, koordinering og oppfølging av disse barna. Tidlig innsats for disse barna vil kunne utgjøre en stor forskjell med tanke på både den bekymringsfulle seksuelle atferden og eventuelle problemer barnet har i sin omsorgssituasjon. Vi vet fra tidligere forskning at en betydelig andel av barn og unge med SSA vokser opp i familier preget av omsorgssvikt, fysisk og psykisk vold og/eller seksuelle overgrep.
Dette notatet er resultat av et mindre forskningsprosjekt om kommunalt barneverns arbeid med barn og unge med problematisk eller skadelig seksuell atferd (SSA) som Redd Barna initierte med støtte fra Barne- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) har gjennomført prosjektet.
Dette prosjektets hovedformål har vært å frembringe mer kunnskap om hvordan ansatte i kommunalt barnevern arbeider når et barn eller en ungdom viser tegn på bekymringsfull seksuell atferd, og der de vurderer om den er aldersadekvat, problematisk eller skadelig. Med slik kunnskap kan vi identifisere områder hvor det er behov for videre forskning, og gi grunnlag for politikkutvikling på området. Kunnskap om hva ansatte i kommunalt barnevern selv ser av muligheter og potensielle barrierer kan bidra til bedre håndtering av mistanke om, eller bekymring for problematisk eller skadelig seksuell atferd hos barn og unge.
Fokusgruppestudie
For å oppnå god innsikt på et komplekst felt innenfor prosjektets ramme, besluttet vi å gjennomføre en kvalitativ fokusgruppestudie med ansatte i kommunalt barnevern i ulike deler av østlandsområdet. Studien er basert på totalt tre fokusgrupper. Disse ble planlagt med tanke på en spredning i deltakernes erfaring, og representanter fra områder med ulik befolkningssammensetning. Fokusgrupper regnes som en god metode for å produsere relativt mye kunnskap på kort tid. Hovedpoenget med denne forskningsmetoden er at gruppeprosessen og dynamikken i gruppene skal gi forskeren mulighet til å identifisere og utforske gruppenormer, meninger, standpunkter og praksiser som fremkommer i prosessen. En kvalitativ tilnærming innebærer at fokus i prosjektet er å fange opp tolkninger, meninger, mønstre, variasjon – ikke å generalisere.
Vi møtte gjennom fokusgruppestudien en stor samling engasjerte fagpersoner med en grunnleggende holdning om at barnevernets hovedoppgave er å ivareta barnets beste i alle sammenhenger. Vi fikk innsikt i at mange opplevde at de manglet kunnskap, erfaring, rutiner og støtte for å gjøre et så godt arbeid som de ønsket når det gjaldt bekymring om barns seksuelle atferd. I denne forbindelse understreket deltakerne i fokusgruppene at det er behov for kompetanseheving om barn og unge med SSA i alle deler av barneverntjenesten, samt alle andre tjenester som i sitt daglige virke møter barn og unge. Mange savner grunnleggende kunnskap om hvordan en kan vurdere om seksuell atferd er ufarlig utprøving og et uttrykk for en aldersadekvat seksualitet, eller om atferden bør vekke bekymring og gi grunnlag for videre undersøkelse. Deltakerne har kunnskap om at en seksualisert atferd kan være uttrykk for at et barn selv er utsatt for seksuelle overgrep, og dette synes å være en lett tilgjengelig årsaksforklaring hos mange av de barnevernsansatte. Selv om en bekymring om barnets egen utsatthet er faglig berettiget og viktig å undersøke, kan en stille spørsmål om denne årsaksforklaringen får en så fremtredende plass at undersøkelse og oppfølging av andre aspekter kan komme i skyggen.
Det kom tydelig frem en bekymring om at samarbeidende tjenester heller ikke synes å inneha tilstrekkelig kunnskap om barns seksualitet og seksuelle atferd. Usikkerhet rundt hva som bør meldes til barnevern eller politi hindrer at bekymring om barn og unge med SSA når frem til rett instans. Deltakerne reflekterte over at det i tillegg til rutiner og kompetanse, ofte savnes et tettere tillitsforhold mellom barnevernet og tjenester som skole, barnehage, helsestasjonstjeneste og fastlege.
I møte med barn og unge med en bekymringsfull seksuell atferd, opplever mange å ha gode verktøy for å kunne samtale om sensitive tema. Samtidig formidler mange en usikkerhet når det gjelder å sette ord på konkrete seksuelle handlinger og følelser, da dette ofte er tabubelagte temaer som man har lite trening i å snakke om. Når disse tema i tillegg skal tas opp i samtale med barn eller ungdom, opplever mange barnevernsansatte å komme til kort.
Barnevernsansatte opplever å ha en sentral rolle i møte med lokalmiljø og lokale instanser, spesielt i tilfeller der mange er opprørte og bekymret over et barns eller ungdoms seksuelle atferd og mulige overgrep mot en eller flere andre. Viktigheten av å håndtere sin rolle som veileder og konfliktløser i barnets nærmiljø fremheves. De setter søkelys på barnevernets komplekse rolle i å ivareta både den som har utsatt noen for krenkende handlinger og den utsatte.
Samarbeid med politi og Statens Barnehus
Politi og Statens Barnehus er sentrale og viktige samarbeidstjenester for kommunalt barnevern i SSA-saker. Barnevernsansatte opplever å ha en god relasjon med disse etatene. I de senere årene har samarbeidet mellom de ulike instansene blitt tydeliggjort. Det har foregått en viktig avklaring av roller, og samarbeidsrutiner er etablert. De barnevernsansatte opplever at dette har hatt en viss positiv innvirkning også når det gjelder samarbeidet rundt seksuelle overgrep og problematisk eller skadelig seksuell atferd hos barn og unge. Imidlertid opplever de fleste at det fremdeles er et stykke å gå, og at det er behov for ytterligere avklaring av samarbeid og rollefordeling på dette området. Flere har et behov for å utveksle erfaringer og drøfte konkrete saker med politiet.
I tillegg er det mange steder i landet svært begrensede muligheter for å henvise barn og unge med en seksuell atferdsproblematikk til faglig god utredning, oppfølging og eventuell behandling. De barnevernsansatte som deltok i denne studien opplever store dilemma i SSA-saker som følge av denne mangelen på behandlingstilbud. De opplever at de statlige barnehusene i dag nærmest har fått en tilleggsrolle som «behandlingsinstans» og innehaver av den nødvendige kompetansen for adekvat oppfølging av barnet, også i lang tid etter tilrettelagt avhør er foretatt. Ved en anmeldelse av saken til politiet, vil barnet i etterkant av tilrettelagt avhør ved barnehuset gis psykologhjelp og oppfølging av kompetente og erfarne fagpersoner. Dette fører til en situasjon hvor det å politianmelde saken i mange tilfeller synes som den eneste muligheten for å sikre god og adekvat psykologhjelp og oppfølging av barnet.
Forslag til grep som kan styrke arbeidet
Avslutningsvis i notatet løftes hovedmomentene igjen frem, sammen med våre forslag til mulige grep som kan være egnet til å styrke den kommunale barneverntjenestens arbeid med barn og unge med SSA. Disse forslagene omfatter det følgende:
- Prioritering av bred kompetanseheving om barns seksuelle atferd og seksualitet generelt, og SSA spesielt, både hos barnevernet selv og alle deler av samarbeidende tjenester.
- Oppbygging av klare rutiner for samarbeid med andre tjenester, samt kompetanseheving hos tjenester som i det daglige har kontakt med barn og unge.
- Etablering og styrking av gode og tilgjengelige behandlingstilbud til denne gruppen barn og unge, samt spesialiserte institusjonsplasser og fosterhjem.
- Avklaring av de statlige barnehusenes rolle og mandat i arbeidet med denne gruppen barn og unge.