Se opptak fra lanseringsseminaret til rapporten.
De siste tiårene har norske myndigheter trappet opp sin innsats mot terror og politisk vold. En viktig side ved opptrappingen er at arbeidet ikke begrenser seg til å forhindre og minimere omfang og skadevirkninger av terror. Handlingsplanene fra 2010 og 2014 retter seg også mot radikalisering og voldelig ekstremisme, som antas å være bakenforliggende årsaker og prosesser. Mens terrorforebygging i hovedsak har vært sikkerhetstjenestens oppgave, mobiliseres store deler av samfunnet til forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme.
Denne rapporten presenterer en kvalitativ, utforskende studie av slikt forebyggingsarbeid, med særlig vekt på arbeidet som gjøres hos lokalt politi. Vi har gått inn i temaet med en spesiell oppmerksomhet på bekymring og det vi kaller bekymringsarbeidet. Det vil si det å identifisere, vurdere og motvirke risiko for framvekst av voldelig ekstremisme. Dette arbeidet bringer med seg nye samarbeidsformer mellom aktører på tvers av etater, og binder sammen folk og fenomener på nye måter. Sånn sett fungerer bekymring som ramme for å skape sammenhenger og felles forståelser og mål.
Samtidig preges bekymringsarbeidet av spenninger og motsetninger, for eksempel mellom omsorg på den ene siden og kontroll på den andre. Vi ser også at bekymringsarbeidet blir en balansegang mellom risikoen forbundet med å gjøre for lite og risikoen ved å gjøre for mye, som i verste fall kan skape mistillit og stigmatisering og slik sett forsterke problemet man forsøker å motvirke. Disse spenningene berører igjen en overordnet motsetning i feltet, den mellom samfunnssikkerhet på den ene siden og demokrati og individets rettssikkerhet på den andre. Når det kan være risiko for at fellesskapets trygghet står på spill – hvor ligger terskelen for at myndighetene skal blande seg inn i enkeltmenneskers liv?
